Lykkelig Barndom

Omsorgssvikt under offentlig omsorg

Selv om man i dag fra politisk hold generelt uttaler at det skal satses på barnevern, er samtidig politiske føringer og nedleggelser av institusjonsplasser synlige bevis på at det egentlig dreier seg om sparing. Dette er omsorgssvikt under offentlig omsorg.
Fosterhjem (som knapt nok lønnes), er billigere å satse på enn små institusjoner eller hjem knyttet til et profesjonelt og faglig fellesskap. Man fortsetter også med «barn på anbud», det vil si at mange av de bestående tiltakene skvises ut til fordel for nye og billigere, og barn må igjen flyttes fra der de kanskje endelig fikk tilhørighet.

Barnevernet har vært i medienes søkelys i det siste ut fra en graverende og svært tragisk sak (Alvdal-saken). Her spør alle seg hvorfor ingen så og ingen reagerte tidlig nok til at barna kunne blitt spart for noen av de mange årene med overgrep fra voksne omsorgspersoner.

Det setter de siste tiårenes barnevernpraksis i perspektiv. En av de undertegnede har vært i tjeneste med erfaring fra barnevernet fra før den «nye» loven for barneverntjenester kom på plass tidlig på 1990-tallet. Fra å være en lov og en praksis hvor barnevernets rolle var tydelig,( det var samfunnets plikt å gripe inn dersom barn ble utsatt for omsorgssvikt), ble det utydeliggjort med den nye loven. Tidligere ville foreldre som ikke greide å bli rusfrie før et barn ble født, mest sannsynlig miste omsorgen for det. De mistet gjerne også foreldreansvaret, slik at barnet fikk reelt nye foreldre ved adopsjon.
Dagens barnevernlov og praksis bygger hovedsakelig på det «biologiske prinsipp» basert på den tro at alle foreldre elsker sine barn og alle barn elsker sine foreldre. I forlengelse av dette bygger loven på en tro på endring hos de voksne foreldre. Barnevernet er pålagt å ha en tosidig oppgave med både å følge barnas og foreldrenes utvikling. Mens foreldre forsøker å endre seg, enten ved barnevernets hjelp eller forskjellige behandlingstilbud, skal barna være «på vent», med usikkerhet knyttet til tilhørighet. Barna mister muligheten til stabilitet, forutsigbarhet, omsorg og kjærlighet i et langsiktig perspektiv.

 

For «folk flest» er det uforståelig og utenkelig at noe slikt kan skje som det vi har fått innblikk i gjennom å følge rettsaken mot overgriperne i den nevnte barnevernsaken. Man tror rett og slett ikke at slikt kan skje, og dermed lukker man også øyne og ører for barns smerte. Like utopisk kan det være for noen barn at det er mulig å ha en oppredd seng som er et trygt sted, mat på bordet, kjærlighet fra omsorgsfulle voksne. Derfor sier barna heller ikke ifra, for de vet ikke at noe annet kan være mulig, eller at de har rett til et annet liv.

 

Det Alvdal-saken viser, er at det er behov for en barnevernsmyndighet med en tydeligere understrekning av myndighet. Den nye loven skulle innføre en praksis med et mildere og snillere barnevern, med vekt på hjelperollen. Loven skulle styrke foreldres juridiske stilling, og juristenes inntog i barnevernet ble veldig fremtredende. Fylkesnemndene erstattet de tidligere barnevernsnemndene, der det var legfolk som tok stilling til om barn skulle under offentlig omsorg. Der var «nabokjerringa» med, hun som etter hvert har forlatt sin post. Uten å forherlige det som har vært før, er det nå grunn til å stille seg spørsmålet: Har barnevernets rolle blitt for utydelig? Når en barnevernsansatt kan forveksles med venninne, har da myndighetsrollen blitt totalt utvisket? Hvem skal egentlig vernes?

 

Dette er spørsmål vi mener er helt vesentlige å stille i forbindelse med den økte satsningen på barnevernet. Hvordan skal ressursene brukes slik at de virkelig kommer barna til gode? Så lenge det er ideologiske misforhold i barnevernets grunnlag og praksis, bør søkelyset samtidig rettes mot hvordan barnevernet tar vare på dem man er satt til å hjelpe. Barnevernsbarna er tross alt få, men uten at man virkelig gir dem den hjelpen de trenger, vil konsekvensene være alvorlige for fremtiden.

 

Så langt har nå kommunene fått mulighet til å søke om midler til flere stillinger i barneverntjenesten. Det vil si flere «saksbehandlere», de som skal være nærmest barna (til tross for en fremmedgjørende yrkesbetegnelse). Det er en helt nødvendig styrking som alle synes å være enige om. Men det er fare for at satsningen heller ikke nå kommer barna til gode dersom ressursene går til mer byråkrati, mer konflikt mellom stat og kommune og mer kompetansehevning som ikke er målrettet nok. Det samme gjelder ensidig satsning på frittstående fosterhjem.

 

Når barnevernet skal styrkes mener vi at det samtidig igjen må myndiggjøres. Det skal ikke være slik at fagpersonen i barnevernet kan forveksles med «venninne» i en barnevernssak. Barnevernet må selv tydeliggjøre sin rolle. Når barnevernet skal undersøke en sak, er det per definisjon allerede en alvorlig sak. Retningslinjene som skal følges må være forståelige og avspeile dette. En myndighetsperson kan likevel opptre med medmenneskelighet.

 

Den «nye» barnevernloven brakte juristene mye sterkere inn for at foreldrenes rettsstilling skulle bedres.  Dermed har fylkesnemndsbehandlingen fått en slagside. Har det blitt mer foreldrevern enn barnevern? I Fylkesnemnd opplever barnevernansatte i dag stadig å bli mistenkeliggjort og degradert faglig. Da kan det være fristende å velge letteste utvei: Ikke gripe inn.

 

Dersom det kan komme noe godt ut av det fokuset som barnevernet har fått i mediene denne gang, må det være at folks øyne er åpnet for at det faktisk kan forekomme alvorlige overgrep og omsorgssvikt mot barn i barnas egen familie, og at det er alles ansvar at det blir oppdaget og gjort noe med. Vi håper at dette påvirker både vår politiske ledelse, presse og folkeopinion til å bidra til at barnevernet får styrket sin legitimitet og sine muligheter til å ivareta sitt pålagte ansvar for å gripe inn når barn utsettes for overgrep og alvorlig svikt i omsorgen. Så må det være barnevernets plikt å sørge for at barn som barnevernet tar ansvar for gis de aller beste oppvekstforhold og den trygghet og kjærlighet som alle barn trenger for å fremme deres selvbilde og selvrespekt. Det er her de økte ressursene må settes inn.

 

 

Skrevet av:

Iren Brenna-Lund, klinisk sosionom og

Nina Stanghov Ulstein, barnevernpedagog.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen