Lykkelig Barndom

Morsinstinkt er ingen spøk!

Jeg sitter i stuen og leser avisen. Det er kveld og babyen min på 10 måneder ligger i sengen og sover. Han ligger på soverommet vårt og døren er åpen slik at jeg kan høre ham, og han oss, men jeg kan ikke se ham. Mens jeg sitter og leser avisen får jeg en merkelig følelse i kroppen. Jeg føler meg plutselig så varm uten at jeg egentlig er det.

Jeg ser bort på mannen min som sitter i en annen sofa rett ved siden av meg, men det ser ikke ut til at han synes det er for varmt. Jeg spør ham derfor: «Skatt, er det litt varmt her? Jeg føler meg så varm liksom.» Han sitter også og leser avisen og svarer mumlende: «Mmm, nei, det er ikke det.» Jeg føler uro i kroppen og går helt instinktivt inn på soverommet hvor babyen vår ligger og sover. Der finner jeg en glodvarm baby med 39,8 i feber.

 

En mor sendte meg for noen dager siden en mail hvor hun takker meg for bloggen og forteller en historie om sin lille datter. Jeg sitter fremdeles med gåsehud og tårer i øynene!

Denne moren var på kino sammen med barnets far, men hun klarte ikke å slappe av. Hun hadde en vemmelig følelse i kroppen som sa at noe var galt. Datteren deres var 11 måneder gammelt og det var første gang de hadde babyvakt, så hun prøvde å trøste seg med at det sikkert var derfor hun følte denne uroen i kroppen. Barnets far prøvde å trøste henne så godt han kunne, men moren klarte ikke sitte stille og går midt i filmen. Da de kommer hjem finner de en livløs jente i sengen. Hun hadde viklet seg inn i ledningen på babycallen og var blå i ansiktet. Jenta overlevde, heldigvis, men hun ble hentet i ambulanse og måtte tilbringe noen dager på sykehuset.

 

Det er politisk ukorrekt i dagens Norge å snakke om morsinstinktet og det helt spesielle båndet som er mellom mor og barn den første tiden, men jeg gjør det likevel! Jeg synes det er trist at vi ikke kan erkjenne og anerkjenne dette livsviktige instinktet som vi mødre har.

Hvem er det som våkner av seg selv om natten hos dere når babyen er for varm eller for kald? Eller gråter? Hos oss er det meg. Pappaen sover videre uten å ha fått med seg noen ting. Han er verdens beste pappa, og han elsker sønnen sin over alt, men han har ikke dette instinktet som heter morsinstinkt. Det gjør ham ikke til en dårlig far, tvert i mot, men det gjør ham til en far. Hvorfor kan vi ikke godta naturen og kroppen som den er, men underslå viktige biologiske forskjeller som er medfødte?

 

Kjære alle mødre! Stol på dere selv og ta morsinstinktet deres på alvor! Det har faktisk reddet liv.

 

Hilsen Nina.

 

 

Har du lignende historier om morsinstinktet? Del dem gjerne her!

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen