Lykkelig Barndom

Kvinner og barn forsømmes

 

 

Torild Skard

Leder av Norsk Kvinnesaksforening

 

Like før sommeren vedtok Stortinget «likestilling av foreldrepermisjonen» etter forslag fra regjeringen. Mor får 3 uker før fødselen. Så skal mor og far ha like store kvoter, 12 uker hver, etter fødselen. Fellesdelen på 20 uker fordeles slik foreldrene ønsker.

Det er positivt at mødrekvoten økes slik fars kvote ikke er større enn mors. Det er også viktig å ha en fedrekvote på en viss størrelse, for eksempel 12 uker, for å få far skikkelig med i omsorgen mens barnet er lite. Men familiepolitikken regjeringen legger til grunn, er klart diskriminerende for mor og barn.

 

Regjeringens mål er et «likestilt foreldreskap». Reglene skal være mest mulig like for mor og far. Blant annet må fødselspermisjonen bli jevnere fordelt. Begge foreldre skal ha like mange uker sammen med barnet. Og den foreslåtte tredelingen har prinsipiell betydning, hevdes det, ved at det blir tydeligere at foreldrene har like stor rett til den felles delen av permisjonen slik at far tar en større del. Det endelige målet synes å være lik deling av permisjonen etter fødselen.

 

”Likestilling” i forbindelse med svangerskap, fødsel og tidlig barneomsorg kan ikke oppnås ved at mødre og fedre behandles som om de er like. For de er ikke det. Vi har faktisk å gjøre med en situasjon der de biologiske forskjellene mellom kjønnene er på sitt største. Reell likestilling kan dermed ikke oppnås med lik behandling av kvinner og menn, men med likeverdig behandling, en behandling som tar hensyn til de eksisterende forskjellene slik at ressurser og belastninger blir mest mulig rettferdig fordelt – og ikke minst, slik at barnet får ivaretatt sine behov på en best mulig måte.

Regjeringen fastslår at det er positivt for barnet at både mor og far er sterkt involvert i omsorgen. Det er ingen uenig i. Spørsmålet er hvordan omsorgen skal foregå i praksis?

 

Men regjeringen har ingen omtale av barns behov og utvikling i den første levetida, og hvordan omsorgen kan ivaretas på en tilfredsstillende måte. Det er ingen drøfting av mors og fars like eller forskjellige roller. Dette er desto mer påfallende, ettersom myndighetene søker å fremme en dyptgripende endring av arbeidsdelingen i familien.

 

Regjeringens familiepolitikk overser både mor og barns behov og rettigheter. Det er ingen drøfting av de behov fødselspermisjonen egentlig skulle ivareta: å redusere belastningen på mor i forbindelse med fødsel og barsel og sikre barnets ve og vel. Amming er nevnt, men regjeringens syn kan lett føre til at så vel amming som tidlig morskontakt begrenses slik at mødrene kan gå så tidlig som mulig tilbake til yrkeslivet.

 

Faktisk vanskeliggjør regjeringen yrkesmødres situasjon. I stedet for å sikre alle mødre gode muligheter for å ta seg av spebarnet, øker presset for å prioritere yrkesrollen framfor morsrollen. Regjeringen har økt fedrekvoten, men fellesdelen som mor kunne ta tidligere, er redusert. Dermed er den maksimale permisjonen mor kan få, mindre nå enn den Brundtland innvilget for 20 år siden. Om forskjellen ikke er stor, ligger det i regjeringens politikk at mors permisjon skal reduseres ytterligere ved at far tar mer. Fars krav på permisjon er «progressivt», mens mors lett blir ansett som «egoistisk» og «bakstreversk». Enda mors behov faktisk er mye større enn fars. Diskrimineringen av kvinner er fortsatt med på lasset.

 

Det innebærer ikke bare nedvurdering av morsrollen, men kan også medføre forsømmelse av barn å drive fram et stort endringsprosjekt for familieliv og barneoppdragelse uten at mors og barns rettigheter kom

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen