Lykkelig Barndom

adskillelse = desperasjon

Barn som ligger inntil mor, gråter mye mindre enn barn som ligger for seg selv.

 

Separation distress call

«Separation distress call» kalles det når små lam på beitet sender ut sine fortvilte, vedvarende tynne «bæ-bæ» fordi de har kommet bort fra søya. Spedbarnsgråt som ikke skyldes sult eller plager, kan sammenlignes med fortvilte adskillelsesskrik fra dyrunger, viser studier av slike lyder. Barn som ligger inntil mor, gråter mye mindre enn de som ligger for deg selv.

 

Hva skjedde?

Rett nok sover både menneske -og dyrunger lange perioder alene, tilsynelatende trygge. Men tryggheten er basert på at det øyeblikket de gir lyd fra seg, er en stor, varm kropp tilgjengelig. Det var det eneste som sikret overlevelse i tidligere tider, og det tar utallige generasjoner å endre instinkter. I forrige århundre begynte vi i den vestlige kulturen å tulle med dette. Hva skjedde? Hvorfor er så mange foreldre usikre: Skal vi ta opp babyen med en gang den skriker? Blir den ikke bortskjemt da? Hvorfor tviler vi oss bort fra den iboende kunnskapen hver eneste pattedyrmor instinktivt eier? «Når den bitte lille ungen min sier fra, så er jeg der umiddelbart!»

 

Det eneste jeg ber om er å aldri være alene

Noen fagfolk går videre og sier at det eneste spedbarnet ber om, er å aldri være alene. Studier av stammer som lever på steinaldernivå, viser at ikke bare sover spedbarnet inntil moren hele natten. Også på dagtid er det i snitt i kontakt med en voksen kropp minst 60 % av tiden. Mest med mor, men også mye med far, dernest andre nærstående. En antropolog som bodde med en slik stamme i årevis, hørte bare en eneste gang at et spedbarn gråt så lenge som tre minutter. Hmm… så mye nærhet er antagelig vanskelig for mange av oss. Men babybæring begynner å bli på moten igjen også i vår del av verden. Det er mye som taler for at det er gunstig, rent bortsett fra dette med separasjonsangst og mindre gråt.

 

Bæring

Den nyfødtes hjerne er rett og slett ganske kaotisk og uorganisert. Gradvis skal den organiseres, så riktige hjerneceller sender utløpere med korrekt beskjed til riktige steder. Det tar tid, men ser ut til å kunne skje raskere hos barn som bæres mye. Kanskje ikke så rart? Samtidig som de føler seg totalt trygge, opplever de en konstant stimulans som er umulig å oppnå i seng eller vogn. Den som bærer går, står, sitter, bøyer seg, puster, snakker, ler, hviler, jobber. Barnet er rolig skjermet samtidig som det får en rikdom av sanseinntrykk, inklusive stadig vekslende utsikt.

 

Du kan lese mer i bøkene mine «Mamma for første gang» og «Småen fra 0-2 år» om skriking, adskillelse og noe av vitenskapen bak dette blogginnlegget.

 

Hilsen Gro Nylander.

 

 

 

Dr. med. Gro Nylander er gjesteblogger her på Lykkeligbarndom. Hun er mor, fødselslege med doktorgrad, ammeekspert og forfatter. Hun har blant annet skrevet bøkene «På vei!» og «Lille venn, hva nå?».

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen