Å «knekke» det lille barnet

Her kommer et innlegg fra Tilknytningsomsorgen: Hold ut!, sier den selvutnevnte «søvneksperten» og klapper en tårevåt mor på skulderen, -du vinner til slutt. Og det gjør mor. Men i virkeligheten taper mor, og barnet, og far, og verden som ikke fikk dette viljesterke barnet frem i livet uten inngripen.

Gråtekur eller Ferberisering som det også kalles, handler om å systematisk bryte ned barnets vilje ved å ikke respondere på gråt/signaler, da spesielt i forbindelse med søvn. Ferbermetoden/gråtekur blir brukt i Norge helt ned til tidlig spedbarnsalder. 
Det skrives en del om slike gråtekurer på nett for tiden og vi ser at det blir brukt argumenter som at – vi tok ikke skade av det – samt at foreldre som har brukt denne typen søvn»kurer» ikke ser at barnet deres har tatt skade. I tillegg ser vi at det kommer frem en frykt for barn som ikke er «snille» eller som har egen vilje. Ser vi en sammenheng?

Når dette gjennomføres så tidlig i et barns utvikling ville det være svært rart om dette ikke påvirket barnet også i andre sammenhenger. Det er en helt klart sammenheng mellom «snille» barn og mangel på respons. (Selv om noen barn er svært rolige av natur og man ikke kan skjære alle over en kam, det kan man sjelden med noe her i verden).

Man trenger ikke å se lenger enn til barnehjemsbarn. Hvis vi setter blikket mot barnehjem i land hvor barn ikke får oppmerksomhet og sine behov tilfredsstilt, hva finner man? På slike institusjoner skulle man tro at det var mer gråt enn smil, men barna er tilsynelatende rolige, forventer ingenting og gråter lite. De har resignert. Hva dette gjør med dem som voksne kan vi se resultatet av her hjemme, barnehjemsbarn her i Norge som vokste opp i en tid vi helst vil glemme. Psykiske problemer, angst, selvmordstanker, alkoholisme er bare en start.

Nå sier jeg ikke at det å bruke Ferbermetoden er jevnstilt med et dårlig barnehjem, men jeg bruker eksempelet for å vise hva som skjer med barn som ikke får respons.

Barnets selvbilde og selvtillit blir svekket sammen med en manglende utvikling av empatisenteret i hjernen er alene nok til å rope en høy advarsel til alle foreldre.

Det er påvist at spedbarns hjerne blir overskylt med stresshormonet kortisol ved gråt uten respons. Alle barn gråter, men forskjellen mellom det å gråte i en omsorgspersons armer og det å ligge alene og gråte er påfallende.

Kanskje mange foreldre innerst inne vet dette, og ubevisst eller bevisst velger en oppdragelse som gjør det lettere å være foreldre noen ganger, selv om det i det lange løp går ut over barnet. Men det velger man å ikke tenke på der og da… I tillegg har man selvutnevnte «søvneksperter» som Karin Naphaug og høyt utdannede mennesker på diverse nettsteder som råder foreldre til å la barnet skrike og ta på øreklokker mens de blir intervjuet smilende og lett lattermilde.

Ved direkte forespørsel kan ingen av dem vise til noen undersøkelser eller forskning som viser at Ferber/skrikekurer IKKE er skadelig. De viser bare til at det fungerer, og det gjør det selvfølgelig. Som oftest. Hvis man da ikke har et barn som er sterkt med mye sunn kraftig livsvilje og alle forutsetninger for å klare seg veldig bra her i livet…da må man gjerne gjenta prosessen en, to eller åtte ganger.

-Hold ut!, sier GråteKarin og klapper en tårevåt mor på skulderen, -du vinner til slutt.

Og det gjør mor. Men i virkeligheten taper mor, og barnet, og far, og verden som ikke fikk dette viljesterke barnet frem i livet uten inngripen.

Dette innlegget er skrevet av Tilknytningsomsorgen.