Premature barn blir bedre av nærhet

«Premature barn klarer seg bedre enn forventet»

-sto det med liten overskrift i en Svensk avis. Nylig har det blitt gjort en svensk studie, som fant ut at premature barn hadde ingen eller svært få funksjonshindringer når de var blitt 2 ½ år. Forskerne viste ikke hvorfor, men de trodde at dette kom av at foreldrene deltok i omsorgen, at de premature barna fikk morsmelk og at sykehuset er blitt bedre til å behandle denne gruppen.

Det som slo meg med en gang var at kanskje dette handlet om at disse små premature barna, som ennå skulle ha ligget inne i magen til mammaen sin, fikk nærhet, hudkontakt, kjærlighet fra foreldrene sine. Slik at de kunne føle seg trygge og ivaretatt. Vi vet at når barn får slik kontakt, så strømmes det over av hormonet oxytocin som fører til en ro og glede hos disse barna, og foreldrene. Dette hormonet er så utrolig viktig for vår utvikling for å bli harmoniske mennesker senere i livet.

Vi vet at for lite av dette hormonet som baby og barn, fører til at man som voksen kan bli mer lettere irritert, utålmodig og aggressiv, og ikke ha medfølelse for andre. Det er derfor så utrolig viktig at sykehuset stimulerer foreldrene til premature barn (og egentlig alle nyfødte barn) å være nær dem, og ha hud til hud kontakt.

I Sør Afrika kalles dette for kenguru metoden, som Dr. Nils Bergman og hans kone Jill har kjempet for at premature barn bør få denne omsorgen av foreldrene sine. Han mener at dette er med på å utvikle hjernen til babyene og at babyen får en trygg basis til senere i livet. Han ser med sin forskning at det fører til bedre emosjonell utvikling, mindre stress og at babyene gråter mindre.

Hos den premature babyen som får mye hud til hudkontakt, ser man at den får sjeldnere blødninger i hjerne, det gjør mindre vondt å få injeksjoner, hjerterytmen blir mer stabil, bedre pust, de sover bedre, og er mer oppmerksomme når de er våkne. Babyens temperatur er mest stabil når den ligger hos sin mor, og når det er mye hud til hudkontakt er det lettere for mor å produsere brystmelk. Man ser med denne metoden at babyene lettere går opp i vekt, og at de oftere kan reise hjem tidligere.

Men det er ikke bare babyene som har glede av nær hud til hud kontakt. Det fører også til at foreldrene føler seg tryggere som foreldre, det er lettere å knytte seg til babyen, og foreldrene blir roligere omsorgspersoner. Dette fører til mindre skam følelse hos foreldrene, og de emosjonelle sårene leger seg lettere. Man ser at spesielt mor blir mindre deprimert ved å ha en slik tett kontakt med barnet sitt. Man ser at både babyen og foreldrene får mer søvn.

Hva skjer hvis babyen og foreldrene blir separert etter fødsel?

Da bygger det seg opp et stort stress hos babyen og foreldrene. Babyene gråter, hjerterytmen og blodtrykket går opp, oksygen nivået går ned, babyen bruker mye mer kalorier pga gråten, slik at de kan få lavt blodsukker fall. Da får de gjerne sukker. Men tarmen fungere ikke så bra med sukker. Tarmen trenger helst råmelk som legger seg som et beskyttende belegg i tarmen, med antistoffer som beskytter mot bakterier. For tidlig fødte trenger mest mor (og far) for å stabiliseres. Isteden blir de tatt til overvåkningen, gitt sukker, lagt i kuvøse med sterkt lys. De blir utsatt for høye lyder og merkelige lukter av desinfeksjonsmiddel osv forteller Dr. Nils Bergman. Babyene gråter –  dette har bare ført dem til en verre tilstand ved å fjerne dem fra mor og far.

Det er for all del ikke noe skade at et barn gråter. Skaden skjer om gråten til babyen ikke blir svart. Hvis man ignorere en babys signal for å få hjelp, lærer man ikke at babyen blir selvstendig. Det man lærer babyen er at ingen andre mennesker vil ta vare på hans eller hennes behov.

I Norge er vi svært opptatt av å gjøre barna våre selvstendige. Dette ligger godt forankret i vår kultur. Men jeg er helt sikker på, at skal vi få selvstendige barn, må de først føle seg trygge og godt ivaretatt. Dermed blir det mye lettere å ta det første skrittet ut av huset.

Det berørte meg mye det som sto med liten skrift i en Svensk avis. Mulig var grunnen til at de premature barna klarte seg så godt, handlet om omsorgen, nærheten og kjærligheten fra foreldrene sine, – og all morsmelken de fikk i seg. Dette har vi alle noe og lære av – hvordan ivareta de minste barna. Jeg opplever at det går en vind over landet, hvor unge foreldre er blitt mye mer ivaretagende omsorgspersoner, som setter nærhet og kjærlighet til sine barn øverst. Vi vil ikke lenger ha skrikekurer, vi hører mer på barnets behov. Vi driver ikke barneoppdragelse på slitne, gråtene barn – det fører ikke noe særlig læring med seg. Dette tror jeg på sikt vil føre til et bedre samfunn – at vi tar godt vare på barna våre!

Innlegget er skrevet av Anette Heggemsnes, hun er gjesteblogger på Lykkeligbarndom, homeopat, akupunktør og daglig leder av Frøyaklinikken.