Mange foreldre har sendt meg mail og spurt om barnehage for 1 -åringer. De har fått med seg tilknytningsforskning og stressforskning. Noen skriver at de er usikre på hva de selv skal gjøre og derfor ønsker råd, mens andre skriver at de ønsker økonomiske tips. Jeg skriver derfor et felles svar.

 

Bloggen Lykkeligbarndom er ikke bare en faglig blogg hvor jeg og andre fagpersoner skriver, den er også en råd og veiledningstjeneste til småbarnsforeldre. Jeg får ukentlig henvendelser fra foreldre som søker råd og gjengangeren er spørsmål om søvn, skrikekurer og om barnehagestart for 1 -åringer.

Det har den siste tiden vært fokus på dette med 1 -åringer i barnehagen og flere og flere fagpersoner er ute og fraråder for tidlig barnehagestart. Anerkjente og erfarne fagpersoner som overlege og ammeekspert, Dr. med. Gro Nylander, er en av dem. Psykologspesialist Joachim Haarklou og professor i psykologi Lars Smith er andre. Jeg synes det er på høy tid at det nå blir satt fokus på barnets primære behov for tilknytning og ro, og ikke bare på sosialisering. Hvem er barnehage for 1 -åringer egentlig for? Barnet, foreldrene eller samfunnsøkonomien?

 

Det er “politisk ukorrekt” å snakke om dette i dagens Norge, dessverre, men jeg gjør det likevel. Jeg vet at foreldre ønsker å gjøre det som er best for barnet sitt og derfor ønsker informasjon. Senest i dag kom det en far som var på trilletur med jenta si og takket meg for at jeg og Lykkeligbarndom “banner i kjærka”, som han sa. Denne pappaen var lege og meget opprørt over myndighetene som han mente “driver med feilinformasjon til foreldre”. Han og kona hadde tatt et valg om å være hjemme til datteren fylte 2 år, selv om det ble trangt økonomisk og han måtte takke nei til en “drømmejobb”.

 

Jeg er veldig klar over at mange familier er avhengige av å ha to inntekter og derfor ikke har et reelt valg om å utsette barnehagestarten, men vi fagpersoner kan ikke tie av den grunn. Kanskje vil nettopp det at vi fagpersoner uttaler oss, være med på å gjøre at permisjonstiden forlenges eller at kontantstøtten økes? Pengene er jo der, men går til barnehagen eller til kommunen for de barn opp til 2 år som får være hjemme. Det er godt beskrevet i innlegget «Lokal kontantstøtte til 2 åringer er god kommuneøkonomi«. I Sverige er permisjonstiden til barnet er 18 måneder, jeg håper at Norge følger etter!

Jeg vet at det også finnes mange foreldre som har muligheten til å være hjemme litt lenger, men som ikke gjør det kun fordi de tror at 1 -åringen har det bedre i barnehagen enn hjemme sammen med mamma/pappa. Foreldrene er så opptatt av at barnet må sosialiseres, for det er det de til stadighet får høre, at de glemmer det som må være på plass først, nemlig tilknytning. De tror derfor at barnehageansatte er flinkere til å ta vare på 1 -åringen deres enn dem selv. Dette er selvfølgelig feil!

 

Vi vet at tilknytning er svært viktig for utviklingen til et menneske, og et lite barn trenger 2 år, eller lenger, for å knytte seg til en omsorgsperson. Vi vet også at barnet har størst separasjonsangst mellom 12 og 18 måneder, (barnet blir redd når mamma/pappa går fordi det ikke forstår at de vil komme tilbake) og det er da de aller fleste barn begynner i barnehagen. Det synes jeg er et paradoks. Jeg synes det er direkte trist at myndighetene legger opp til og anbefaler barnehagestart for 1 -åringer til tross for fagpersoner og forskeres uttalelser og funn om tilknytning og stress hos de minste barna. De kaller det for “et sosialt eksperiment”. Jeg er dessverre enig. Mange barn sørger over tapet av mamma/pappa når foreldrene går fordi de ikke forstår at foreldrene kommer tilbake. Dette er meget alvorlig og vi aner ikke konsekvensene av dette på sikt. De fleste 1 -åringer viser tydelig at de er redde ved at de gråter, hyler, og desperate strekker seg etter mamma/pappa når de blir forlatt i barnehagen. Men til tross for dette så fortsetter vi med denne praksisen. Barnet prøver å si fra, men blir ikke hørt. Jeg har selv jobbet i flere barnehager og sett barn som gråter hver eneste dag i flere måneder. Hva gjør dette med det lille barnet? Bare 6 måneder lenger hjemme, til barnet rekker å bli 18 måneder, utgjør store forskjeller for den lille! Hvorfor tar ikke samfunnet det på alvor? Og hvorfor har vi ikke lenger innkjøringstid slik at barnet rekke å bli trygt? I dag har vi bare tre dager, jeg mener vi burde hatt tre uker! Dr. med. Gro Nylander er helt enig. Hun uttalte seg om saken i Aftenposten for noen måneder siden.

Jeg tror at barnehagen som konsept er bra for barn, men ikke før barnet er modent for det! De aller fleste barn er ikke modne for barnehage når de er 1 år gamle. De kan hverken gå, prate eller gjøre rede for seg. Hvordan skal de da kunne sosialiseres og leke med andre barn? Det en 1 –åring har behov for er å oppdage verden sammen med én trygg tilknytningsperson som til en hver tid er tilgjengelig og som responderer umiddelbart på barnets signaler og behov. Har en barnehageansatt som har ansvar for svært mange andre barn anledning til det? Jeg har selv jobbet i flere barnehager og vet at svaret oftest er nei.

En mor skrev dette til meg: «Ingen får passe mitt barn før han kan snakke og eventuelt fortelle meg om noe er galt! Han skal også kunne gå, og kunne gjøre rede for seg. Det er bare jeg og pappaen som kjenner han og behovene hans. Selv om de i en barnehage er flinke så kjenner de ham ikke godt nok og han klarer ikke å si fra når han er så liten. Ikke skjønner han at vi kommer tilbake for å hente han heller, synes det er slemt å gå da.»

 

Hvis man som foreldre er redde for at barnet ikke får nok sosial omgang med andre barn vil jeg anbefale “Åpen barnehage”. Der kan barnet leke med andre barn samtidig som tilknytningspersonen (mamma/pappa) er i nærheten. Vi vet at de 3 første årene av et menneskeliv er de aller viktigste for utviklingen og at mye av grunnlaget blir lagt i disse årene. Man kan se på de årene som grunnmuren i et reisverk. Jeg vil som mamma selv være tilstedet i disse livsviktige årene og påvirke og være sammen med barnet mitt. Det føles helt feil for meg som mor å skulle “overlate” disse viktige årene til totalt fremmede mennesker. Jeg vil også gjerne som mamma få oppleve barnet mitt sine første skritt, første ord, og følge utviklingen. Når barnet tilbringer flere timer med personalet i barnehagen enn med familien sin så forteller det meg at noe er riv ruskende galt med samfunnsutviklingen vår! Er det viktigere å jobbe enn å være sammen med barna sine mens de er små? Synes vi som samfunn virkelig det? For det er i denne retningen det går! Barna våre har aldri før tilbragt så lite tid sammen med familien sin som det gjør nå.

 

Karianne Gamkinn kom 8. mars i år ut med boken “Beklager, jeg må være mamma”. I boken kan man lese om hennes personlige opplevelser som to-barns mamma og karrierekvinne. Hun følte veldig på tidsklemma og sa til slutt opp jobben sin for å kunne tilbringe tid sammen med guttene sine mens de var små. Her kommer et lite utdrag som jeg synes er veldig beskrivende:

“Klokken er snart ett, og jeg har ennå ikke spist. Jeg tenker på August som er i barnehagen. De la ham for en halv time siden. Jeg lurer på om han gråt. Ropte han på meg mens jeg satt i det møtet? Pappaen eller jeg pleier alltid å ligge ved siden av ham til han sovner. Hvis han vil, ammer jeg ham. Melka renner der jeg står på det lille toalettet på jobben. Jeg tørker og gråter litt når jeg tenker på August. 52 våkne timer har vi sammen i løpet av ei uke. Jeg ser sønnen min mindre enn jeg ser sjefen. Det er bare flaks for meg at August tok sitt første skritt hjemme og ikke i barnehagen. Hadde han tatt skrittet i barnehagen, hadde jeg fått tilsendt et bilde av det på mms over fjorden. Hvis jeg blir bedt om å jobbe overtid, ser jeg ham enda mindre. Det skjer minst en gang i uka. Og jeg sier aldri nei. Jeg tør ikke gamble med fleksibiliteten jeg har til å kunne gå tidligere andre dager. Jeg tørker meg rundt øynene, og tenker at jeg ikke har noe å gråte for. Jeg bor i verdens beste mammaland. Jeg har tross alt barnehageplass.”

 

Jeg sitter med tårer i øynene etter å ha lest det Karianne Gamkinn skriver. Det treffer meg midt i mammahjertet, som jeg mener det er viktig at vi mødre lytter til.

 

Jeg ønsker på ingen måte å gi foreldre dårlig samvittighet, men det er et dilemma som vi fagpersoner dessverre ofte står i – hensynet mellom faglig informasjon og foreldres personlige følelser. Jeg håper og tror at faglig informasjon til barnets beste settes høyere enn redselen for å få dårlig samvittighet over egne valg! Her kommer fire råd som kan være til hjelp. De er skrevet av Dr. med. Gro Nylander. Hun var overlege på Kvinneklinikken på Rikshospitalet (nylig pensjonert) og er ammeekspert. Hun har også eksamener i barnepsykologi. Nylander er gjesteblogger her på Lykkeligbarndom:

 

1) Utsett barnehagestarten litt, om dere kan. Noen ekstra måneder gjør stor forskjell i den aldren. Derfor bør kontantstøtten opprettholdes til barnet er halvannet år.

2) Bruk tre uker i stedet for tre dager på innkjøringen! Det er en god måte å bruke slutten av foreldrepermisjonen på. Etter tre uker kjenner barnet personalet og de andre barna, rutiner og leker. Da vil det kjennes langt mindre truende og smertefullt å bli forlatt. Kanskje plukker dere til og med opp noen tips selv om hvordan man håndterer spising, soving og trass, fra de profesjonelle i barnehagen?

3) Begrens tiden i starten  Mange foreldre er flinke til det, én leverer sent, den andre henter tidlig, besteforeldre og andre mobiliseres.

4) Vær der fullt og helt for barnet fra du henter. Skru av mobilen til barnet er lagt for kvelden. Bruk vogn som er vendt slik at dere kan kommunisere på hjemturen. Du trenger ikke leke og holde på hele tiden, men vær tilgjengelig, kjærlig og oppmerksom de få timene dere har sammen. Alt dette kan dere lese mer om i Lille venn, hva nå? og Småen fra 0-2 år.

 

Her følger noen råd til hvordan man kan få økonomi til å være litt lenger hjemme med barnet:

 

Planlegge: Når dere vet at dere skal få barn, er det lurt å sette seg ned og snakke sammen over kalenderen og snakke om hvordan man vil dele permisjonen mellom seg. Og hvilke muligheter har man for å kombinere permisjon med ferie?

 

Permisjon uten lønn: Husk også at du har rett på permisjon uten lønn av arbeidsgiver. Det finnes noen begrensninger på dette, og det er kanskje vanskelig for den som er selvstendig næringsdrivende i et lite firma, men permisjon uten lønn er i utgangspunktet en rettighet for arbeidstakere.

 

Spare penger: Dersom man ønsker seg barn og tror at man vil være lenger hjemme med barnet enn 12 måneder, er det lurt å begynne å spare penger tidlig. Ved å legge til side litt penger hver måned, greier man kanskje å kompensere for tapet av en månedslønn eller flere. Én måned er lang tid og stor utvikling i et lite barns liv.

 

Kontantstøtte: 1. august 2012 kom det en endring i kontantstøtten, ved at man får mer penger for å være hjemme med de minste ettåringene. For barn som er mellom 13-18 måneder, får man 5.000 kr per måned. For barn som er 19-23 måneder, får man 3.300 kroner – som før. For barn over 2 år faller kontantstøtten bort.

 

Ønske seg penger: Besteforeldre er gode å ha, og de vil bidra så langt de kan når barnebarna kommer til verden. Dersom dere ønsker å være hjemme litt lenger med barna, kan dere ønske dere penger til jul og bursdag, som et bidrag til investeringen i tid sammen med barna.

 

Avdragsfrihet på boliglånet: For å gi seg selv litt økonomisk armslag, er det også mulig å gjøre en avtale med banken om å få en periode med avdragsfrihet på boliglånet dersom man ønsker å være hjemme lenger med barnet. Noen måneder med avdragsfrihet, kan fort være det som skal til for at man greier seg en måned eller flere på en lønn. Når du har vært sammen med barnet ditt en måned eller to, fremstår det temmelelig bagatellmessig at du må bruke noen måneder ekstra på å betale ned huslånet ditt.

 

Vent med å flytte: Vent med å flytte. Når man skal få barn, er det veldig aktuelt for mange å flytte til en større bolig. Bor man i leilighet, ønsker man seg kanskje hus og hage. Dette er kanskje en plan man skal ha litt på vent, dersom man ønsker seg noe mer tid hjemme sammen med barnet. Noen velger seg bevisst en billigere bolig når de får barn, slik at de får bedre økonomi, tid og mindre stress når barna er små. Så kan man heller sikte mot drømmeboligen når barnet blir litt større og behovene for noe større og bedre blir mer reelt.

 

Jeg håper at det etter hvert vil bli politisk korrekt å snakke om de minste barnas behov og om 1 -åringer i barnehagen. Jeg håper også at myndighetene ser alvoret og viktigheten av kontantstøtten slik at den ikke faller bort. Spydeberg kommune er i gang med en prøveordning hvor kontantstøtten utvides. Da får de foreldre som har lyst til å være lenger hjemme med barnet sitt et reelt valg og det synes jeg er bra!

 

 

Hilsen Nina

 

 

Opplever dere utfordringer i småbarnstiden? Da kan det være godt å få litt hjelp. Det er ofte bare små endringer som skal til. Lykkeligbarndom er en råd- og veiledningstjeneste, vi tilbyr rådgivning særlig knyttet til søvn, gråt, relasjoner, amming og barnehagestart. Be om et uforpliktende tilbud ved å trykke her, eller les mer om tjenestene.

Stikkord: , , , , , ,

  • http://www.facebook.com/tone.haara Tone Tjessem Haara

    Veldig bra! Er så enig i at barnehage for ettåringer er for foreldrene, ikke for barna. Ettåringer trenger ikke «sosialiseres» og «pedagogiseres» mer enn det de får naturlig i hjemmet! De trenger trygghet og å bli tatt vare på av noen som oppriktig er glad i dem!

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Tone.

      Takk for kommentar!

      Dette var veldig godt sagt! Jeg er helt enig med deg.

      Hilsen Nina.

  • mamma

    ej blir faktisk provosert når ej lese slike stykker!! du som fagperson gir mej dårlig samvittighet fordi ej sende mine barn i barnehagen å det tilogme før!! de fylte ett år…skammeli tenke vell du mens ej mener oppriktig att barn uansett alder he det godt i barnehagen de blir sosialisert, selvstendige, lærer mye som de kanskje ikke lærer heime, men det vil ikke si att de skal være der 24/7…me hadde våre i barnehagen i den såkalt kjerne tida, 9 til 3 eller koset me oss heime eller de va me besteforeldre eller andre voksne i familien, me he fått noen nydelig barn som både er selvstendige, kan myyye, har en topp språkutvikling, e motorisk sterke, veldig utadvente og ikke minst veldig gla i mammaen og pappaen sin likevell e det ikke noe problem og ha dem me besteforeldra en helg, bli passet av andre eller bli kjent med nye folk. mange av mine venner har ikke hatt barna i barnehage før de var tre år og dei he barn som nekter å vere med andre, e masete og klengete og vannvitti bortskjemte…det ej vil fram te e att det ekje noe rett å galt i hvordan follk gjør d alle må finne ut hva som er riktig for dem men ikke rak ned på andre som he andre meninger og faktisk sender barna sine i barnehagen når de er 1 år, du som mor eller far vet hva som er best for ditt barn ikke noen fagperson, politikere eller Gro Nylander..å vokn no opp…me bur faktisk i Norge, me fe betalt for å gå heime i ett år me barnavåre, hvilken andre land får du det i?? ej kjenne mange som bor i andre land, Australia, mexico, USA; Paris etc, og der e vanli me to!!! uker betalt…og her klager vi fordi me ikke får være heime me barna til de begynner på skolen me fe faktisk kontantstøtte fram til de blir 3..slutt å klage og gjør det du føle e riktig men ikke klag, å gi oss som faktisk foretrekke barnehage og de å jobbe dårligsamvittighet…!!!
    ha en koseli kveld..
    en mamma som faktisk liker å jobbe men som digger å vere heime me jentene sine me!!!

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei «mamma».

      Takk for kommentar! Flott at du engasjerer deg.

      Jeg synes det er trist at innlegget gir deg som mamma dårlig samvittighet, for mitt mål er virkelig ikke å rakke ned på foreldre som velger å sette barna i barnehage før fylte 2 år eller å gi dårlig samvittighet! Det prøvde jeg også å presisere i innlegget som du nå kommenterte på.

      Vi fagpersoner vil ofte stå i det dilemaet mellom faglig informasjon og faren for at foreldre får dårlig samvittighet. Det er ikke lett. Men når vi kjenner til stressforskning og til tilknytningsforskning, mener jeg det er en fagpersons etiske plikt å informere om disse. Så får det være opp til den enkelte forelder å ta et valg. Men bare så det er sagt så er ikke jeg i mot barnehager og jeg dømmer ikke deg som mor!

      Jeg vil også gjerne si at innlegget ikke er rettet mot foreldre og de valg den enkelte tar, men til en samfunnsholdning som jeg mener går i gal retning. Vi har aldri før vært så lite sammen med barna våre som nå, og når ansatte i en barnehage tilbringer mer tid med barna våre enn vi som foreldrene, synes jeg det er direkte trist. Jeg synes også det er betenkelig at politikerne idylliserer barnehagen for de minste, og særlig når fagpersoner sier det motsatte. Det er skremmende når vi har en barne- og familieminister som sier at det er mer verdifullt og jobbe enn å være hjemme med våre små barn.

      Jeg må si meg enig i kommentaren over her hvor en mor skriver: «Ettåringer trenger ikke «sosialiseres» og «pedagogiseres» mer enn det de får naturlig i hjemmet! De trenger trygghet og å bli tatt vare på av noen som oppriktig er glad i dem!»

      Alle må selvfølgelig gjøre det de mener er det beste for sine egne barn og for familien som helhet. Når du skriver at du har gjort det du mener er det beste må jeg ærlig si at jeg ikke helt forstår hvorfor innlegget gir deg dårlig samvittighet. Er det ikke slik at hvis vi mødre gjør det vi tror er det beste for våre barn så får vi ikke dårlig samvittighet for de valg vi tar? Det er noe helt annet med de foreldre som ikke har et valg og som sender barna i barnehagen «mot sin vilje». Jeg har fått kritikk for at jeg har valgt å være hjemme til barnet er 2,5 år, men fordi jeg mener at det er til barnets beste så får jeg ikke dårlig samvittighet.

      Når det gjelder det du skriver om trygghet og sutring fra barn som du kjenner som ikke begynner i barnehage før fylte 3 år, så er nok meningene om det meget delt! Det er helt normalt at små barn foretrekker å være sammen med foreldrene sine og at de vil protestere når foreldrene forlater dem. Det er tegn på trygg tilknytning og ikke nødvendigvis et dårlig tegn. Barns reaksjoner på at foreldrene forlater dem blir ofte misforstått. Vi har masse litteratur om tilknytning som beskriver dette nærmere.

      Jeg synes det er flott å lese at du har valgt korte dager for barna dine. Kjernetiden fra 9-13 er mer enn nok for et lite barn :)

      Det er også fint å lese at barnehage for dine barn har fungert fint og at du er fornøyd med de valg du har tatt, ingenting er bedre enn det! Du høres ut som en omsorgsfull mamma som har tatt bevisste og gjennomtenkte valg :)

      Hilsen Nina :)

      • Silkehanskefri

        Hvorfor så redd for å gi dem som velger å la barna være i barnehage fra ett års alder (eller tidligere) dårlig samvittighet?
        Enten har disse foreldrene manglende innsikt i hva ettåringen selv ville foretrukket, på grunn av den massive hjernevasken om temaet fra myndighetene, eller så gjør foreldrene dette mot bedre vitende.
        Hvis de ikke vet bedre, så må de vekkes, gjerne med dårlig samvittighet og riktig informasjon. Hvis de gjør det mot bedre vitende, fortjener de å ha dårlig samvittighet, for da setter de sine egne ønsker og behov foran barnas.

  • Linn Holm

    Takk for flott innlegg, Nina! Måtte flere være så tydelige og uredde som deg i sine uttalelser om barnets beste. Mvh Linn flander

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Linn.

      Tusen takk for hyggelig tilbakemelding!

      Hilsen Nina :)

  • Stine

    Setter pris på synspunktene dine. Og er langt på vei enig. Barnet mitt var i bhg fra hun var 13 mnd. I motsetning til de fleste andre foreldre jeg kjenner til, var jeg tydelig på at det var mitt behov som førte til det, ikke barnet sitt. Jeg opplever ikke, som forfatter ovenfor at du gir meg dårlig samvittighet, tvert om at du nyanserer «barnehageforherligelsen» vi ser fra politisk hold. Den synes jeg er ensporet og fordummende. Skremmende er det når vi har en barne- og familieminister som sier at det er mer verdifullt og jobbe enn å være hjemme med små barn. Nok om det. Mitt yngste barn skal også i bhg fra 13 mnd. Her er det økonomien som gjør utslaget, ikke fordi jeg og mannen min tror det er der barnet har det best. Ikke all verdens planlegging eller sparing kunne gitt oss råd til å være hjemme lengre tid, nå som barnet først er her. Men! Jeg setter barna mine høyt nok til at jeg henter dem tvert jeg har mulighet. Jeg setter meg ikke på kafe for meg selv dersom jeg har en time eller to til rådighet mens de er i barnehagen. Klart jeg blir sliten, men det blir barna mine og (eller yngste vil jeg tro blir det i august iallefall) Jeg håper og tror at vi skal ha økonomi til å gi barna en fridag hver annenhver uke, samt 5-6 timers dager. Det synes jeg er lenge nok for mine barn iallefall. Det er merkelig å høre på foreldre som argumenterer og forsvarer seg for at de jobber full tid med at barna har det så bra i barnehagen! Jo, de har vel de fleste, barnehagen «vår» har iallefall kompetente omsorgsfulle voksne. Men at ikke flere velger å prioritere tid med barna mens de er små, det forstår jeg ikke. Alle tar sine egne valg, men barn fortjener at man som foreldre strekker seg laaaangt for å være sammen med dem. Mener jeg. Alle har ikke muligheten til å jobbe redusert heller, det er jeg klar over. Samtidig ser jeg at det oftest er de som faktisk har mulighet til det som oftest har barna sine 9 timer i bhg daglig fra de er 1 år (kun egen observasjon basert på erfaringer fra egen barnehage samt venners liv). Jeg forsøker å ikke dømme folk for det, men at de argumenterer heftig for at barna ikke har vondt av det, det provoserer meg. Kan hende de ikke har vondt av det heller, kommer an på hvilken forskingsrapport man leser. Men fra å ha godt av noe til å ta direkte skade av noe, er det et veldig stort sprik. Jeg tror ikke barn har godt av 9 timer i barnehage, uansett grunn og alder.

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Stine.

      Takk for kommentar! Flott at du engasjerer deg.

      Takk for at du forstår budskapet mitt med innlegget om barnehage for 1 åringer! Du har helt rett når du skriver at jeg ikke prøver å gi foreldre dårlig samvittighet, men at jeg prøver å nyanserer «barnehageforherligelsen» vi ser fra politisk hold.

      Mange foreldre tror, fordi politikerne har sagt det, at de minste barna har det bedre i barnhagen enn hjemme sammen med mamma og pappa. Det tror jeg er direkte feil! Jeg tror at mange barn har godt av og glede av å gå i barnehagen, men hvis man kan vente til barnet er gammelt nok til å kunne gå, gjøre rede for seg, kunne leke osv., så tror jeg det er barnets beste.

      Masse lykke til med barnehagestart – hvis barn har tilstedeværende foreldre etter barnehagen og en koselig kveldstid og legging med mye kos og nærhet, så tror jeg at det kan kompansere for mye av den tiden man ikke får sammen på dagtid.

      Nok en gang takk for fin kommentar!

      Hilsen Nina :)

  • bgressli .

    Kjempebra innlegg! Jeg er førskolelærer og HELT enig med deg. Som førskolelærer så banner jeg litt i kjerka her nå… jeg mener jeg såklart at barn har godt av å gå i barnehage, men jeg ser ingen nødvendighet av at de trenger gjøre det allerede ved ettårsalder. Jeg har selv en gutt på 18 mnd og en på 7 mnd. Den eldste gutten var vi så heldig at vi kunne ha hjemme siden permisjonene overlappet hverandre. Nå når sommeren er over er han veldig klar for å begynne i barnehagen, men jeg følte ikke det da han var 10 mnd og han egentlig måtte begynt. Det er leit at forelde ikke har noe valg, men må sende barna i barnehagen tidlig for å klare seg økonomisk.

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei «bgressli»

      Takk for kommentaren din! Veldig fint at du som jobber i barnehage skriver om dine observasjoner!

      Jeg tenker at det er veldig viktig at dere som jobber i barnehagen, og som ser barna våre hver dag, uttaler dere! Ingen andre enn dere, som faktisk ser hvordan barna reagerer etter at foreldrene har gått, vet hvordan barna har det. Flott at du engasjerer deg!!

      Jeg vet om mange som har jobbet i barnehage som utsetter barnehagestarten for egne barn.

      Hilsen Nina :)

  • Thea Hestnes

    Jeg vet ikke helt
    hva jeg skal si til dette, jeg. Jeg er selv spesialpedagog og mor. Jeg valgte å
    ha mine døtre hjemme til de var over to år, fordi jeg også synes det er for tidlig
    å putte barn i bhg så tidlig. Samtidig synes jeg det bør være opp til en hver forelder
    hva de ønsker å gjøre. Ikke alle har økonomi/ønske om å være hjemme. Tror de
    fleste velger etter økonomi og det som er det beste for sin familie – skrevet i
    tilfeldig rekkefølge.

    Men, med dagens system og muligheter synes jeg ikke vi bør klage. Vi har
    fantastiske valgmuligheter; forlenge permisjon og deltidsarbeid (etter lov fram
    til barnet er 10 år), gradert permisjon, kontantstøtte, bhgplass osv. I forhold
    til det å sosialisere barna dersom de ikke går i bhg, så støtter staten også
    såkalte «Åpne bhg». Der treffes foreldre med barn i alderen 0-6 år.
    Dette blir det opplyst om både på helsestasjonen vår og Barn i byen-avisen som
    kommer ut her i byen. Hva mer trenger vi egentlig? Mulighetene er der, men
    valgene må vi ta selv. Myndighetene sier ikke at du skal sende barnet ditt i
    bhg, de gir deg en mulighet til det. Om du ikke ønsker det, da kan du forlenge
    permisjon, arbeide deltid, motta kontantstøtte, med loven på din side.

    De fleste noenlunde opplyste foreldre vet at i dag er det lite forskning på
    barn og tidlig barnehagestart. Dette har det blitt skrevet om flere ganger. Det
    er ikke gjort noe forskning over lengre tid med barn i norske bhg. Ekspertene
    er uenige.

    Så jeg synes det blir litt sytete, dette. Jeg ble tidligere irritert over
    foreldre som kommenterte hvorfor jeg ikke hadde mine barn i bhg, men nå synes
    jeg det er like irriterende med foreldre som kommenterer hvorfor andre ikke har
    barna sine hjemme. Ta dette Gamkinn som griner på jobben pga. sønnen. Men hun
    har jo et valg! Hun hadde jo tydeligvis økonomi til å være hjemme, så hvorfor
    ikke bruke disse mulighetene da?

    Slutt å syte –
    benytt deg av valgene i stedet!

    .

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Thea.

      Takk for kommentar.

      Jeg er enig med deg i at vi i Norge har mange valgmuligheter, og det er bra. Men det er likevel mange foreldre som ikke «ser» at de har et valg fordi myndighetene har kjørt så hardt på at 1 -åringen har det best i barnehagen. Mange foreldre «tør» ikke annet fordi de mister troen på at de selv kan tilby barnet det barnet trenger. Jeg har gjennom jobben min som veileder møtt mange foreldre som sier «det har vi ikke tenkt på at er en mulighet» når jeg har sagt at de har andre valg enn å sette 1 -åringen sin i barnehagen. Jeg har også møtt mange foreldre som har sagt at de føler at de ikke er gode nok fordi de har hørt så mange ganger at 1 -åringen må sosialiseres og pedagogiseres. De har derfor sendt 1 -åringen i barnehagen – selv om det ikke har føltes riktig og økonomien har vært god nok til å kunne være hjemme litt lenger enn hva permisjonen tilsier. Mange snakker som om det er en selvfølge at 1 -åringen må i barnehagen for å utvikle seg normalt. Da tenker jeg som fagperson at det er viktig å opplyse om at dette ikke stemmer! Det har vært politisk ukorrekt å snakke om dette i Norge, og det synes jeg blir feil. Vi må kunne ta så alvorlige temaer på alvor og kunne snakke om dem i offentlige rom. Fordi mange fagpersoner nå tør å snakke høyt om dette så ser vi nå at trenden er i ferd med å snu. Det er jeg veldig glad for!

      Jeg legger ved en link:
      http://www.dagsavisen.no/samfunn/foreldre-tviler-pa-om-de-er-gode-nok/

      Fint å lese at du valgte å utsette barnehagestarten for dine barn.

      Hilsen Nina :)

      • Thea Hestnes

        Hei igjen, Nina :)
        Det er der jeg er uenig med deg. Myndighetene har hatt som mål å skaffe bhgplass til alle, etter ønske og press fra mange, og det er jo både fint og gunstig for foreldre å ha den muligheten til det. Samtidig tenker jeg at det er en selvfølge at myndigheten vil ha folk i arbeid – det er jo deres ansvar å få samfunnsøkonomien i gang. Men samtidig har de også skapt lover som gir oss rett til forlengelse av permisjon, samt mulighet til å arbeide deltid. Men dette blir liksom aldri nevnt – bare klaging over at vi MÅ sende barna i bhg etter ordinær permisjon. Det står ikke skrevet i lov noen sted at barna må i bhg, og jeg tror heller ikke foreldre er så uvitende om sin valgmuligheter at de ikke vet om andre muligheter enn bhg. Jeg tror heller det blir som å banne i «kyrkja» å kunne si at «Min permisjon er over og nå vil jeg tilbake til jobb. Jeg ønsker å opprettholde mitt forbruk, derfor velger jeg å prioritere å jobbe». Uten å ha noen forskning å støtte meg på, vet jeg i hvert fall at dette er tilfelle for min omgangskrets. Jeg var den eneste som holdt mitt barn hjemme, og de skjønte ikke helt hvorfor jeg gjorde det. De fleste mente at barn har det bra i bhg, til tross for ung alder. Da vi diskuterte hvorfor de ikke ble lenger hjemme, ble konklusjonen at de fleste ønsker å fortsette med ferier, shopping osv. Det blir rett og slett ikke prioritert. Og er ikke det opp til en hver hva de vil gjøre med sitt barn da?
        Som fagperson som påberoper seg ansvar for å si at de ikke må i bhg for å utvikle seg normalt – har du noe forskning som støtter deg på dette?
        Jeg synes det er uriktig å si at det ikke er bra å sende barn i bhg i ettårsalderen, når man faktisk har så lite forskning å støtte seg på. Det er mer riktig å si at vi ikke vet hvilke konsekvenser dette fører til – følg med på hvordan barnet ditt har det i bhg og hvordan det utvikler seg. Ellers fører det til dårlig samvittighet hos mange som ikke har mulighet til å gjøre det annerledes.
        Samtidig vil jeg berømme deg for å sette ord på dette. Vi som «bare går hjemme» blir jo sett ned på og karakterisert som en egen rase som går mot strømmen. Ja til valgfrihet og kunne stå for egne valg!
        Ps! Er det ikke merkelig at jeg opplever at de fleste som holder barna sine lengre hjemme enn ordinær permisjon, ofte er lærere, førskolelærere o.l., som faktisk kjenner til systemet og vet hva som foregår der? Sånn er det hvert fall med de jeg kjenner.

        • Inger Lise Christensen

          Er helt enig med Nina her. Hva foreldre velger å gjøre, er et valg foreldre tar. Men som forelder ønsker en mest mulig kunnskap før valget taes, slik er iallefall jeg. Og når forskning sier at et barn trenger 2 år for å knytte seg til en hovedosmorgsperson, at seperasjonsangsten er størst når barnet er mellom 12 og 18 måneder, at kortisolnivået er skyhøyt hos ettåringer i barnehage samt at verdens helseorganisasjon anbefaler amming i 2 år, det holder for meg. Så til økonomi, vi bor i verdenes rikeste land og hvis vi som mødre ikke kommer på banen og krever vårt av «kaka» (eller oljefatet), så vil vi fortsatt ligger dårlig an på likestillingsindeksen som er indeksen samfunnsinnsatsen vår blir målt i. Og vi trenger ikke gå lenger enn til Sverige for å se permisjonsorndinger på 18 måneder, så Norge har et stykke igjen å «gå». Hilsen Lise:-)

    • Inger Lise Christensen

      Hei Thea. Jeg er selv idrettspedagog med stor og lang erfaring med barn og ungdom i alle klasser, også voksne i fengsel, misbrukte barn på spesialskoler i Oslo, og tipp topp ungdom md gode skoleresulater. Som mor var jeg derimot uerfaren og kjente på stor usikkerhet rundt det å sende mitt barn i barnehagen tidlig. Samfunnet argumenterer med integrering, språkopplæring, sosialsering uten noen nedre aldersgrense og jeg har brukt år med fritid på å lese meg opp på forskning som sier det motsatte av hva «staten» sier, har brukt utallige dugnadstimer på å spre informasjon om dette, og vært med på å danne en organisasjon som en motvekt til «hjernevaskingen» fra SV og «staten». Så jeg synes ikke den reelle valgfriheten har vært så stor, når «alle» sender ettåringen sin i barnehagen og «alle» politkere sier at du må gjøre det, alle fedrene er også «hjermevasket» til å si det samme til mor, og da blir presset ganske stort til slutt. Men siden vi startet med dette arbeidet har heldigvis MYE skjedd, og valgfriheten har heldigvis blitt større. Men å kalle det sytete å påpeke den såre og vonde klemma mange mødre kommer i, FORDI det ikke er «opplest og vedtatt» at barn under 2 år har det best med sin hovedomsorgsperson, provoserer meg. Det kalles «flink pike» syndromet. Ha en ellers fin dag:)

  • Malene

    Hei. Jeg er barne og ungdomsarbeider, og har sett nettopp dette med hvordan de aller minste barna har det i barnehage. Det er selvfølgelig forskjell fra barn til barn, men for de fleste er det for tidlig når de er rundt året eller litt yngre, uansett hvor flinke personellet kan være. Nettopp fordi det er foreldrene sine de har behov for. De har ikke interesse for å leke med andre barn i den grad enda, det kan heller virke skummelt for de å få så mange på så nært hold. Jeg har sett barn som omtrent gråter fra foreldre går til de blir hentet igjen. Ikke fordi de har det vondt, men fordi de vil ha sine foreldre, og det er mye man kan gjøre for å trøste, men de kommer uansett på det innimellom. De har jo helt andre behov, de ønsker gjerne å bli bært å masse kos og individuell oppmerksomhet. Det kan de jo få men ikke hele tiden. Man må jo gjøre det for de andre barna også. Er vanskelig det der.. som mor føler jeg meg delt i to i denne saken. Jeg har virkelig ikke lyst til å sende min datter i bhg når hun er 11mnd. Men da er permisjonen vår over og jeg vet ikke mine arme råd, vi er veldig avhengig av to inntekter og kan ikke tjene mindre enn 80%. Har tenkt på om jeg skal prøve å få meg en kvelds jobb slik at vi kan overlappe hverandre med henne. Men vi har også en datter på 3 år som da ikke vil se til meg noe særlig. Kunne holdt henne hjemme med oss noen dager i uka men det blir jo ikke det samme som hver dag.. men jeg føler virkelig at hun minste ikke bør gå i bhg ved så tidlig alder. Og føler meg som den dårlige mammaen når jeg jobber og har sett hvordan det kan være for de minste i bhg. Så er det blitt lyst ut en stilling som barne og ungdomsarbeider/ støtteassistent, som jeg egentlig kunne tenke meg veldig å jobbe med. Bor i en ikke alt for stor kommune, så tror det ikke er så ofte slike stillinger lyses ut.. uff føler meg veldig fortvilet! Og har bare 1 mnd igjen av permisjon så tiden løper virkelig ut nå.. hadde virkelig vært godt med noen gode råd her. Mvh fortvilet mamma/ barne og ungdomsarbeider.

  • Bente

    Hei. Har lest litt på bloggen din nå, og synes du skriver mye fint, men dette innlegget var veldig ensidig og unyasert. Det stemmer nok helt sikkert at endel barn ikke er klare for å begynne i barnehage ved 1-års alder, men det er også mange som har det veldig bra der, og til og med bedre enn hjemme. Selv er jeg mor til ei jente på 21 måneder. Frem til ho var ca 10 måneder var jeg veldig skeptisk til å ha ho i barnehagen fra ho fylte et år. I løpet av den neste måneden utviklet ho seg imidlertid masse, og allerede da ho var 11 måneder begynte ho i barnehagen, og det var tydelig at ho likte seg godt. Den første måneden var vi mye i barnehagen sammen med ho, og hele første halvåret ble det mye korte dager, da vi ønsket å være helt sikre på at ho trivdes og følte seg trygg, og nå er det ingen tvil. Ho gleder seg til å dra i barnehagen om morgenen, og vil knapt hjem om ettermiddagen. Og ho får mye verdifulle opplevelser og lærer masse, mye mer enn ho kunne gjort hjemme. Dette er selvfølgelig bare et eksempel, men bildet er uansett mye mer nyansert enn det innlegget ditt gir inntrykk av.

  • Amanda C. Nagell Nykaas

    Vi ville egentlig ha vesla vår hjemme til hun var nærmere 3 år eller til vi evt så hun trengte å leke med andre barn hver dag, men ble faktisk tvunget til å ha henne i barnehage før hun fylte 2. Vi hadde ikke behov for det for vi var hjemme men det er ikke sånn staten ser på det…

  • lutengo

    Dette er nok en gammel artikkel med tanke på summen på kontantstøtte. Men vell så det viktig og med spot on argumenter! Vi har selv nettopp tatt våres 1-åring ut av barnehage, å det føles så riktig ut. Helt enig med deg etter å jobbet i barnehage selv at det er veldig bra, men til kanskje barn i litt større alder. Kontantstøtten har blitt høy, men jeg håper den øker enda mer så flere benytter seg av å være hjemme lengst mulig og kanskje at den varer enda lenger. De burde også istedenfor å legge ned åpne barnehager, åpne flere og engasjere fler familier til å være hjemme. Gi foreldre troen tilbake på at man kan ta bedre vare på barna sine enn barnehagen(for akkurat de tankene sitter de fleste jeg har snakket med). Livet handler om ja selve livet, se barna sine vokse opp å følge opp(føler jeg iallefall), jobb er selvsagt viktig, men den har man så mye mer år på seg å få til kontrà det å være hjemme noen år..