Men så kommer likestillingsombudet og heller malurt i begeret til Thorkildsen, nesten før hun har nådd å komme med sin gladsak; fordi denne regelen kan redusere snarere enn å øke likestillingen mellom kjønnene…! Dette pga at private arbeidsgivere, som skal få regningen til dette utspillet til de rødgrønne, får enda en grunn til å vegre seg for å ansette en fertil ung kvinne…!

 

For noen dager siden gikk likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen ut med litt valgflesk til Kvinnedagen, når hun frister med at alle kvinner skal ha rett på lønnet ammefri frem til barnet er 1 år. I dag har alle med offentlige stillinger og spesielle avtaler denne retten, men regjerningen skal nå altså fronte denne saken som en likestillingsgulrot på selve Kvinnedagen.

 

http://www.adressa.no/nyheter/innenriks/article7210553.ece

 

Som med det meste den rødgrønne regjeringen beskeftiger seg med for tiden, så er det likestillingsperspektivet som er den rådende grunnen til denne retten for alle.

Men så kommer likestillingsombudet og heller malurt i begeret til Thorkildsen, nesten før hun har nådd å komme med sin gladsak; fordi denne regelen kan redusere snarere enn å øke likestillingen mellom kjønnene…! Dette pga at private arbeidsgivere, som skal få regningen til dette utspillet til de rødgrønne, får enda en grunn til å vegre seg for å ansette en fertil ung kvinne…!

 

Henger dere med? Jeg har i allefall problemer med å henge med i alt dette likestillings- og likelønnspreiket deres.

 

Jeg er veldig opptatt av at mor og barn skal ha all den tid de trenger til å opprettholde ammingen, i det minste så lenge som WHO og norske helsemyndigheter anbefaler. Det skal da bare mangle, i et land som er foregangsland når det gjelder amming, og viktig forbilde for mange land som ser opp til oss i denne sammenhengen. Men verken en mor eller et barn er maskiner, og selv med ammefri fra jobben, er det for det første ikke alle som vil ha mat akkurat da det er ammepause. For det andre er det så mange dette er uaktuelt for, pga lang avstand til jobb, og en type jobb der det ikke passer inn med ammefri.

Skal man begynne å jobbe ved 6 måneder, for at far skal få komme på banen da, så sier det seg selv at man må slutte med fullamming lenge før dette, for at babyen skal klare seg uten mor en arbeidsdag. Da slår jo myndighetene bena under seg selv, dersom de ærlig mener at de fortsatt satser på viktigheten av amming.

 

 

Men jeg har lenge ment, og mener fortsatt like sterkt, at denne rødgrønne regjeringen, men SV i spissen, har stått for et «rævkjør» mot småbarnsmødre, for å fortelle dem at det aller viktigste er å komme seg ut av ammetåka og inn i arbeidstøyet. Koste hva det koste vil. Fordi det etter sigende er helt essensielt å være ute av jobb kortest mulig, for ikke havne i bakleksa karrieremessig og lønnsmessig. Det å være hjemme med barn er ikke samfunnsnyttig i forhold til å klatre på karrierestigen, tydeligvis.

 

Jeg er den første til å være enig i at kvinner selvsagt skal ha lik lønn for likt arbeid. Og at de som ønsker å satse på karriere må ha like vilkår som menn på det. Men jeg opplever at denne regjeringen trør ned over hodet på folk hva som er rett og politisk korrekt, og det er en kvelende opplevelse av at de har satt standarden for hvordan familier, og ikke minst kvinner skal ha lyst til å prioritere etter at de får barn.

 

 

Denne rødgrønne regjerningen, som startet opp så friskt med å erklære seg som en miljøregjering. Da er det paradoksalt at de fokuserer så mye på at det er full jobb, full lønn, karriere og «hard» verdiskapning som skal være gullstandarden. Man kunne kanskje tro at de ville fronte mer «myke» verdier som parametre, der det kanskje ble satt fokus på at flere familier kanskje ville være tjent med å sakke litt på kravene og stresset; at enten mor eller far eller begge gikk i litt reduserte stillinger i en periode mens barna var små.

 

Det flommer av innlegg, blogger og kronikker, av damer, ja stort sett kvinner, som har fått nok av dette presset for å være effektive lønnsmaskiner fra babyen er halvåret. Mange mødre vil få lov til å være mødre

Er dette et tegn på at grensen er nådd for hva myndighetene skal blande seg oppi, og for hva kvinner og familier orker?

 

http://www.dagbladet.no/2013/03/07/kultur/debatt/kronikk/feminisme/mammarollen/26102219/

 

Det er jo knapt noen som vil tilbake til kjøkkenbenken, i den forstand det var for noen tiår siden. Det er ikke det dette dreier seg om. Det er heller en markering av at det går en grense for hvor høyt prioritert effektivitet, lønnsomhet, og det glorifiserte synet på sjefsjobber og karriere har blitt i vårt samfunn.

 

Man trenger ikke å bare lage cupcakes og skrive interiørblogger for å være enig i at dette er en tankevekkende utvikling. Det er noe myndighetene og en del markante journalister i Oslopressen (gjerne kvinner), må ta innover seg, og ikke ignorere, selv om de er uenige.

 

Det var kvinnedag på fredag, og jammen har tematikken tatt nye vendinger…!

 

 

Skrevet av lege og gjesteblogger på Lykkeligbarndom, Kari Løvendahl Mogstad.

Hun sitter også i nasjonalt Fagråd for svangerskaps- fødsels- og barsels-omsorgen, er med i referansegruppen for barns helse i Legeforeningen og har fem barn.

 

 

Opplever dere utfordringer i småbarnstiden? Da kan det være godt å få litt hjelp. Det er ofte bare små endringer som skal til. Lykkeligbarndom er en råd- og veiledningstjeneste, vi tilbyr rådgivning særlig knyttet til søvn, gråt, relasjoner, amming og barnehagestart. Be om et uforpliktende tilbud ved å trykke her, eller les mer om tjenestene.

Stikkord: , , ,

  • angel83

    Den rødgrønne regjeringen er så familiefiendtlig som det går an. Boligprisene er skyhøye så begge foreldrene må jobbe hvis barnet skal ha tak over hodet. Å leve på en lønn i dag som ung og nyetablert er tilnærmet umulig med en gjennomsnittlig lønn. I tillegg har de fratatt det Norske folk kontantstøtten for å bedre integreringen av utenlandske barn. Våre barn betaler prisen for at innvandrerne ikke kan eller gidder å lære barna sine Norsk. Resultatet? Ingen eller svært få innvandrerbarn i barnehagen og Norske kvinner må sende de avgårde før de egentlig vil.
    Klart jeg skulle gått hjemme lenger om jeg hadde kunnet, men selv med avdragsfritt lån og innsparing der vi kan kommer vi ikke i mål…
    Uansett hva man velger så mener noen at det er feil. Jobber man blir man stemplet som en dårlig mamma og er man hjemme er man en undertrykket kvinne som ikke bidrar til samfunnet. Det tøffeste med å være småbarnsmamma er ikke nattevåk eller trøblete amming, det er alle bedreviterne der ute som står klare til å dømme deg den dagen barnet fyller 1 år. Jeg MÅ jobbe,det betyr ikke at jeg ikke elsker ungen min over alt på jord. Jeg elsker ungen min så mye at jeg ønsker at han skal vokse opp et trygt sted med trygge og fine utemuligheter. Det koster penger! Han skal ha bilsete, vogn, mat, klær, leker, bleier og hygieneartikler. Det koster penger! Han har ingen rik pappa, men en pappa med gjennomsnittlig lønn og et stort hjerte. Det er for meg mer verdt enn en rik mann som nekter å trille barnevogn. Men det betyr at jeg må bidra.
    Så nå tørker jeg tårene her jeg sitter… Jeg har ikke noe valg! Så tusen takk alle bedrevitere, politikere, bloggere, leger eller hva enn dere er… Takk for at uansett hva jeg velger så er det noen som er superivrige etter å stemple meg som enten en dårlig mamma eller en dårlig arbeidstager. Man kan bli deprimert av mindre.
    Men når jeg tenker meg om så vet jeg bedre,..
    Jeg vet at jeg er en god mor! Jeg elsker barnet mitt betingelsesløst og han skal aldri mangle noenting, hverken kjærlighet eller matrielle ting.
    Så dra dit pepper`n gror alle som dømmer og tror de vet best for alle! Jeg er sjefen i mitt eget liv! Jeg vet selv hva jeg trenger, hva som kan forsakes og hva som må gjøres for at min lille familie skal få det best mulig utifra de forutsetningene vi har.

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei angel83.

      Tusen takk for langt og personlig svar!

      Aller først vil jeg bare si til deg at jeg IKKE tviler på at du elsker barnet ditt betingelsesløst og at du er en god og kjærlig mamma! Engasjementet ditt i dette innlegget, og tårene dine, viser det.

      Jeg setter stor pris på at du skriver det du gjør, men jeg kjenner samtidig at jeg blir lei meg. Jeg synes det er uendelig trist at det har blitt slik som du beskriver, for du har helt rett. Dessverre! Jeg kunne ønske at alle mødre hadde et reelt valg om å være hjemme sammen med barnet sitt de første årene! Da tror jeg alle, både barnet, foreldrene og samfunnet, hadde hatt det bedre!

      Jeg sier til deg som jeg sier til alle andre; hvis du er misfornøyd med dagens situasjon så si i fra! Først da vil det være mulighet for endringer. Hvis alle barne-familier som er misfornøyde med dagens ordninger hadde engasjert seg og krevd lenger permisjon, tettere oppfølging i barnehagen, kontantstøtte, valgfri permisjonsløsning osv. hadde ikke myndighetene hatt annet valg enn å lytte til oss. Vi lever faktisk i et demokrati der vår stemme blir hørt. Hvis ingen sier i fra når de er misfornøyde så forteller de indirekte at de er fornøyde med dagens ordninger. Jeg er ikke fornøyd og sier derfor i fra. Skriv avisinnlegg, kommenter på blogger som dette, skriv på facebook siden til det politiske partiet som du er uenig med osv. Skal vi få endringer må vi si fra! Jeg forstår veldig godt din frustrasjon over følelsen å «aldri» være god nok!

      Slike innlegg som dette vet jeg kan såre noen, og det beklager jeg! Men jeg håper og tror at foreldre ønsker informasjon som er til barnets beste selv om den kan være sårende. Hvis ingen sier i fra så blir det i alle fall ingen endringer… Mitt mål med slike innlegg er ikke å skape dårlig samvittighet hos foreldre, men å spre informasjon slik at det kan skape grobunn for endringer! Hensynet mellom faglig informasjon og foreldrenes personlige følelser er et dilemma som vi fagpersoner ofte står i, og det kan være tøft, men vi kan ikke tie av den grunn. Et eksempel er å slå barn i oppdragelsesøymed. Vi skal bare 25 år tilbake i tid (da var jeg selv barn) så var det LOV til å SLÅ barn! I dag vet vi at det er skadelig for et barn å bli slått og det er derfor blitt forbudt. Det sitter nok mange foreldre rundt omkring i Norge som har dårlig samvittighet fordi at de slo barna sine, men vi fagpersoner kan ikke la være å informere om skadevirkningene av vold mot barn av den grunn! Nettopp fordi at vi fagpersoner informerte om skadevirkningene om vold mot barn så ble det forbudt (uten sammenligning forøvrig).

      Mitt råd til deg er å gjøre det du selv mener er riktig for deg og ditt barn! Først da, når vi lytter til oss selv og er tro mot det vi mener er rett, tror jeg vi klarer å gjøre ting uten å få dårlig samvittighet.

      Hilsen Nina :)

  • hjemme.bra@gmail,com

    Eg er glad for dei verdiane eg fekk «inn med morsmelka» –
    Å sjå verdien i barna, og å gi barna ein best mulig oppvekst.
    Har vore heime i 10 år no, og angrar ikkje!
    Har hatt veldig få «kollegaer», andre hjemmemammaer.
    Håper flere småbarns mødre velger det beste for sine barn og sin familie, på tross av alt det som politikere og massemedia seier!
    :-)

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei hjemme.bra

      Takk for kommentar. Flott å lese at du lyttet til deg selv og gjorde det du mente var det beste for dine barn! Kan tenke meg at barna dine er takknemlige for det valget du tok om å være hjemme sammen med dem. Jeg har selv en mamma som valgte å være hjemme med oss barna og det er jeg henne evig takknemlig for! Hun jobbet mer og mer jo eldre vi ble, men var hjemme med oss til vi fylte 4 år. Vi hadde noen timer i park noen dager i uken og det holdt i massevis. Vi hadde det trangt økonomisk, men for foreldrene mine var det ikke tvil – de ønsket at mamma skulle være hjemme og tilgjengelig for oss – en investering i mennesket kaller jeg det.

      Hilsen Nina.

  • Ragnhild Bjørseth Rønning

    Det er jo pussig at man har lov til å velge, bare man ikke velger å være hjemme med barna:)

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Ragnhild.

      Godt sagt!

      Hilsen Nina.