Dette tette båndet mellom mor og barn er både grunnleggende og sterkt. Og helt nødvendig for en sunn utvikling videre i livet.

En mamma som nærer og gir vekst til det lille barnet helt fram til dagen det er klar for å fødes. Mammas kropp er hele det lille fosterets univers. Et univers av lyder, lukter, rytme og bevegelse. Mammas kropp gir fosteret liv. Knyttes sammen og næres igjennom navlesnoren. Mors liv og barnets liv er så tett knyttet sammen. Når fødselen nærmer seg er de begge så klare for det som nå skal skje. Det lille barnet skal presses ut av mors kropp. Gjennom fødselskanalen. Mors kropp er programmert for dette. Hun får se det lille barnet sitt for første gang. Barnet hun allerede kjenner. Det har jo sparket inni henne i lang tid allerede. Naturen er også laget så fantastisk at barnet har sin våkneste tid på flere døgn timen etter fødsel. Med store øyne ser hun på mors ansikt. Denne timen er hellig. En ny kontakt oppstår mellom mor og barn. Selv om navlesnoren er klippet, er barnet slettes ikke ferdig med mors kropp. Barnet er i like stort behov av denne kroppen i lang tid framover. Både for å få ernæring, hudkontakt,trøst og stell. Hormoner i både mor og barn fremelsker denne tilknytningen. Hormoner som gjør ar mor helt intuitivt stryker på sitt lille barn, til tross for utmattelse etter fødselen. Morsfølelsen, som veller opp i henne, hjelper henne gjennom de første tøffe dager med såre brystknopper og melkespreng. Hvis mor får lov til å følge sine dypeste instinkter i denne tiden vil det ofte gå veldig bra. Barnet trenger ikke engang å gråte, kanskje bare gi fra seg små smattelyder, så vet mor hva som skal til .

 

Dette tette båndet mellom mor og barn er både grunnleggende og sterkt. Og helt nødvendig for en sunn utvikling videre i livet.

 

Det har ingenting å si om mor ammer eller ikke. Trygg tilknytning er like viktig for barnet. Mors kropp er like viktig. Mors stemme og kroppslukt er fortsatt det lille barnets univers. Om mor ikke ammer, går selvfølgelig barnet glipp av morsmelkens unike fettstoffer. Men ved å være barnet nær i like stor grad som om det ble ammet, så trenger ikke barnet gå glipp av så mye mer. Det kan fremdeles få en trygg tilknytning. Det kan fortsatt vokse seg til den trygge glade ungen det har potensiale for å bli.

 

Alt barnet ber om er å få være i mors nærhet så lenge det trenger det. En hel verden skal utforskes. Det er så mye spennende å oppdage. Nye former, lukter og smaker. Etterhvert klarer det lille barnet å bevege seg litt bort fra mor med de små bena sine. Så lenge mor ikke forsvinner er det trygt å utforske omgivelsene. Mor er der som en trygg base, midt i alt det ukjente. Jo lenger mor kan ha denne tilgjengeligheten, jo mer får det lille barnet utforsket. Jo mer lærer det. Desto mer det lille barnet kan skånes mot stress og det bremsende og ødeleggende stresshormonet (kortisol), jo raskere vil det utvikle seg.

 

Det er ikke sant at det lille barnet må i barnehage allerede som ettåring for å bli bedre sosialisert og stimulert. Skulle det vært tilfelle, måtte mor i såfall være der sammen med barnet. Men begge har det best hjemme i trygge omgivelser enda en stund. Det kan være spennende nok å være med ut på handletur. Eller på vennebesøk. Med dager som består av litt pupp, litt kos, litt søvn og litt utforskning, alt etter barnets rytme, så er alt veldig bra.

 

Slik burde alle norske barn få lov til å ha det, ihvertfall de to første år av sitt liv.

 

Skrevet av Laila Fresjarå Foldvik, styremedlem i organisasjonen TID for barn

 

 

 

 

Stikkord: , , , , ,