Hvis man får mindre empati for sitt barn, er det ikke så vanskelig å la sitt lille barn gråte alene, bli hard og lukke ørene for smerten og redselen barnet utrykker.

 

Hvor mye empati skal vi ha for spedbarna våre?

 

Det er ofte slik at skrikekurer blir fremstilt som eneste mulighet for å lære barn å sove om kvelden.

Barn er bare «oppmerksomhet syke» eller «dere driver jo ikke  hotell», er ofte brukt som argumenter.

Her er foreldrene tilstede og kjærlige på dagen, men så kommer kvelden og den er forbeholdt foreldrene og «voksen tid.»

Det er jo en grense for hvor mye barnet skal «dulles» med. Foreldrene er ofte helt utslitte når de oppsøker hjelp.

Grenser skal til og det fort.

 

For mange blir dette en kamp, hvem vinner, hvem holder ut lengst.

Jeg ser for meg foreldre og spedbarn med boksehanskene på.

Foreldrene virker usikre på resultatet, ellers hadde de latt hanskene ligge.

 

Jeg har hørt mange eksempler der barn ikke bruker de «kjente» tre nettene på å lære å sovne selv, men fortsetter å skrike i uker.

Frustrasjonen øker og øker. Kampen blitt hardere og hardere.

Dette skal foreldrene få til. Koste hva det koste vil.

Skrikekurer virker ikke som de skal, alltid.

 

For å vær i kamp mot et annet menneske, forutsetter det at du senker nivået av empati.

 

Dette hjelper dine venner, familie eller søvnterapeut som bruker skrikekurer deg med.

Ved å forsikre deg om at barnet har godt av å gråte alene, de får sterkere lunger, de må lære hva som er reglene her, og dette er eneste måten å få natte søvnen tilbake.

Du er nødt til å ta kampen.

I tillegg kan de gi deg dårlig samvittighet fordi du er svak og eventuelt skjemmer bort barnet ditt.

 

Foreldrene blir mindre følsomme for skrikingen etterhvert. 

 

Mye fordi de tror og holder ved usanheter som:

«barnet vil bare ha oppmerkomhet»

«når du går inn og barnet slutter å gråte er det et bevis på at barnet ikke har smerter og bare vil ha oppmerksomhet»

«barn er manipulerende og uønsket adferd bør ignoreres»

«når du skjemmer bort ungen din sånn, er det ikke rart du får problemer»

og til slutt blir kniven satt mot strupen av venner, familie eller søvnterapeuten

 

«nå må dere gjøre det!»

 

Hvis man får mindre empati for sitt barn, er der ikke så vaskelig å la sitt lille barn gråte alene. Bli hard og lukke ørene for smerten og redslen barnet utrykker.

 

Vi må ikke glemme at barnet vårt er et med menneske og da må vi se dem, i oss.

Ville vi likt å bli forlatt gråtende og fortvilet?

Ville vi likt at foreldrene våre sa: nå bryr jeg meg ikke om hvordan du har det. Jeg kommer ikke inn å hjelper deg uansett.

Det er natt og du skal klare deg selv.

 

Jeg tror ikke mange foreldre hadde svart ja på dette.

 

De blir forledet av dårlig informasjon, manipulerende argumentasjon og trusler.

 

Barn føler seg forlatt og kan bli redde og forvirret hvis de er alene, de er ikke opptatt av oppmerksomhet men av trygghet.

Hvis barnet slutter å gråte når du går inn til det, er det fordi barnet føler at de blir hørt, og forvirringen blir ikke mindre når foreldrene går fort ut igjen.

Barn er ikke manipulerende de har bare behov. De har ikke den intellektuelle kapasiteten til å tenke at «nå vil jeg plage mor og far slik at jeg får det som jeg vil».

Å ignorere barnets rop kan føre til at barnet gir opp, at det innfinner seg med at de er alene og at de ikke får hjelp når de har det som verst.

Jeg har hørt eksempler på at barn har kastet opp og sovnet i sitt stivnede oppkast før foreldrene har kommet inn. Barn har hatt armen ut av ledd gjennom sprinklene,

uten at foredrene har  hørt «forskjell» på skrikene eller gråten.

 

Det er skremmende.

 

Jeg vil minne om at det er ikke mulig å skjemme bort et spedbarn.

 

Og det finnes bedre måter å legge et barn på.

 

 

Hilsen

Caroline Lorentzen Teigen.

 

 

Caroline L. Teigen er gjesteblogger på lykkeligbarndom.no. Hun er mamma, homeopat, søvnterapeut og driver sovehjelp.no.

Opplever dere utfordringer i småbarnstiden? Da kan det være godt å få litt hjelp. Det er ofte bare små endringer som skal til. Lykkeligbarndom er en råd- og veiledningstjeneste, vi tilbyr rådgivning særlig knyttet til søvn, gråt, relasjoner, amming og barnehagestart. Be om et uforpliktende tilbud ved å trykke her, eller les mer om tjenestene.

Stikkord: , ,

  • Ida Ek

    Jeg er kjempe enig i det du skriver! Men jeg lurer på, hvor går grensen fra barnet er «spebarn» til det er så stort at det faktisk vet hva «trass» er? Er vel kanskje individuelt dette da..

    Hilsen en førstegangsmamma til en herlig gutt på 9 mnd som får ALL den oppmerksomheten han fortjener! :D

    • http://www.facebook.com/profile.php?id=100001294557115 Caroline Lorentzen Teigen

      Hei Ida Ek. Spedbarn er barn fra null til et år. Barn må settes grenser for hele veien ettersom de skal lære noe nytt, som f.eks slutte med natt pupp. Utfordringen er å sette grenser utifra hva barnet faktisk forstår og på deres premisser. De må støttes gjennom læringsprosessen.
      Trass kommer i 3 års alderen. Mange grenser må settes før det. Man skal huske at barn ikke har den intellektuelle kapasitet til å forstå at foreldrene er i et annet rom og passer på dem, før de er 2 til 3 år. Ser barnet ikke foreldrene, føler de seg forlatt og blir redde. Caroline

  • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

    Caroline L. Teigen har jobbet som søvnterapeut i mange år. Hun er veldig dyktig og har lang erfaring! Sympatisk er hun også. Jeg blir så glad hver gang jeg møter fagpersoner som henne – som fraråder skrikekurer på det sterkeste. Caroline sitt fokus er barnets beste.

    Hilsen Nina.

  • Ida Ek

    Det var et nyttig svar, og det skal jeg virkelig ha i bakhode underveis! :o) Mildt sagt hater når folk klarer å la barna sine skrike i all ensomheten!! :o( Får skikkelig vondt av å tenke på det faktisk!

  • http://www.facebook.com/people/Elisabeth-Nitter/100000463519490 Elisabeth Nitter

    Veldig klokt og riktig!! Kan ikke få sagt det med store nok bokstaver. <3<3<3

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Elisabeth.

      Takk for hyggelig tilbakemelding!

      Hilsen Nina.

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Elisabeth.

      Takk for hyggelig tilbakemelding!

      Caroline Teigen er gjesteblogger her på LykkeligBarndom og en meget dyktig fagperson.

      Hilsen Nina :)

  • Jannike

    Jeg syns dette var veldig bra skrevet. Jeg må virkelig legge til det at jeg har lest mye om hvordan man skal få barn til å sove, for jeg er virkelig rådvill. Vi har ei datter på 8 mnd og hun har ikke sovet ei natt siden hun kom til. Vi har sjekket at hun er frisk og rask og heller ikke noen plager fra fødsel, men hun vil virkelig ikke sove!. Er vi heldige så sover hun kanskje 8 timer på en hel dag, men da er vil heldige. Jeg må si at jeg har prøvd alt! Det er ganske slitsomt både for oss, men også henne. Jeg skjønner at det ikke er noe fasitsvar på hvordan et barn skal sove, men man blir bare forvirret av å lese alle de forskjellige innleggene>:) Det som driver en videre er jo helt klart at en dag vil det bli bedre og det er helt utrolig hva man klarer.

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Jannike.

      Takk for hyggelig tilbakemelding og for personlig svar!

      Det er ikke uvanlig at en baby på 8 måneder ikke sover sammenhengende natten gjennom! Mange våkner og har behov for både kos, nærhet, omsorg og næring. Men når såkalte «søvneksperter» sier at babyen har et søvnproblem når den ikke sover natten gjennom etter fylte 6 måneder så er det klart at det skaper forvirring og frustrasjon hos foreldrene.

      Hvis dere trenger hjelp med søvnen vil jeg helt klart anbefale søvnterapeut Caroline Teigen. Hun er veldig dyktig, sympatisk og tenker ALLTID barnets beste. Det synes jeg dessverre ikke at alle «søvneksperter gjør».

      Gå inn på http://www.sovehjelp.no og se om dette kan være noe for dere :)

      Lykke til!

      Hilsen Nina.