Jeg sitter i stuen og leser avisen. Det er kveld og babyen min på 10 måneder ligger i sengen og sover. Han ligger på soverommet vårt og døren er åpen slik at jeg kan høre ham, og han oss, men jeg kan ikke se ham. Mens jeg sitter og leser avisen får jeg en merkelig følelse i kroppen. Jeg føler meg plutselig så varm uten at jeg egentlig er det.

Jeg ser bort på mannen min som sitter i en annen sofa rett ved siden av meg, men det ser ikke ut til at han synes det er for varmt. Jeg spør ham derfor: «Skatt, er det litt varmt her? Jeg føler meg så varm liksom.» Han sitter også og leser avisen og svarer mumlende: «Mmm, nei, det er ikke det.» Jeg føler uro i kroppen og går helt instinktivt inn på soverommet hvor babyen vår ligger og sover. Der finner jeg en glodvarm baby med 39,8 i feber.

 

En mor sendte meg for noen dager siden en mail hvor hun takker meg for bloggen og forteller en historie om sin lille datter. Jeg sitter fremdeles med gåsehud og tårer i øynene!

Denne moren var på kino sammen med barnets far, men hun klarte ikke å slappe av. Hun hadde en vemmelig følelse i kroppen som sa at noe var galt. Datteren deres var 11 måneder gammelt og det var første gang de hadde babyvakt, så hun prøvde å trøste seg med at det sikkert var derfor hun følte denne uroen i kroppen. Barnets far prøvde å trøste henne så godt han kunne, men moren klarte ikke sitte stille og går midt i filmen. Da de kommer hjem finner de en livløs jente i sengen. Hun hadde viklet seg inn i ledningen på babycallen og var blå i ansiktet. Jenta overlevde, heldigvis, men hun ble hentet i ambulanse og måtte tilbringe noen dager på sykehuset.

 

Det er politisk ukorrekt i dagens Norge å snakke om morsinstinktet og det helt spesielle båndet som er mellom mor og barn den første tiden, men jeg gjør det likevel! Jeg synes det er trist at vi ikke kan erkjenne og anerkjenne dette livsviktige instinktet som vi mødre har.

Hvem er det som våkner av seg selv om natten hos dere når babyen er for varm eller for kald? Eller gråter? Hos oss er det meg. Pappaen sover videre uten å ha fått med seg noen ting. Han er verdens beste pappa, og han elsker sønnen sin over alt, men han har ikke dette instinktet som heter morsinstinkt. Det gjør ham ikke til en dårlig far, tvert i mot, men det gjør ham til en far. Hvorfor kan vi ikke godta naturen og kroppen som den er, men underslå viktige biologiske forskjeller som er medfødte?

 

Kjære alle mødre! Stol på dere selv og ta morsinstinktet deres på alvor! Det har faktisk reddet liv.

 

Hilsen Nina.

 

 

Har du lignende historier om morsinstinktet? Del dem gjerne her!

 

 

 

Opplever dere utfordringer i småbarnstiden? Da kan det være godt å få litt hjelp. Det er ofte bare små endringer som skal til. Lykkeligbarndom er en råd- og veiledningstjeneste, vi tilbyr rådgivning særlig knyttet til søvn, gråt, relasjoner, amming og barnehagestart. Be om et uforpliktende tilbud ved å trykke her, eller les mer om tjenestene.

Stikkord:

  • AnneHildeB

    Hei!
    Jeg har vært aktiv på bloggfronten lenge, kun som leser. Selv om dette ikke er en blogg, har den jo litt bloggaktive trekk – i hvert fall denne historien.

    Jeg tror absolutt på det spesielle båndet mellom mor og barn! Tror det må komme tydeligere fram i samfunnsdebatten at morsrollen er noe helt spesielt og at vi mammaer må støtte hverandre og styrke hverandre i en rolle som vi famler litt i blinde i i starten (og kanskje hele tiden.. :-)) Har mange tanker om samme tema og har omsider begynte å skrive ned noe av det.. :)

    Vil bare gratulere med siden din og lykke til!

    Klem!
    http://www.sparringmamma.blogspot.no

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Anne Hilde.

      Takk for hyggelig svar!

      Jeg er helt enig med deg i at vi mødre må stå sammen og støtte hverandre! Mor og barn relasjonen er noe helt spesielt, det er jeg sikker på at alle mødre kjenner.

      Så spennende at du også vil skrive noe om dette. Jeg skal gå inn på linken din og ta en titt :)

      Klem Nina.

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei igjen.

      Nå har jeg vært inne på bloggen din og lest. Du skriver bra og jeg likte godt innlegget ditt om foredraget i barnehagen :) Men det jeg ikke likte så godt er det du skriver om babyer og gråt. Jeg er enig med deg i at babyer skal få gråte, men ikke at babyen skal ligge å gråte alene. Gråt er alltid et utrykk for noe og det skal man ta på alvor! Kanskje trenger babyen er rolig og kjærlig kropp å ligge inntil? – babyer trenger veldig mye kroppskontakt og kan bli engstelige av å ligge alene. Hvis man har flere barn, som deg, så kan man bære babyen i bæresele/sjal. På den måten har man hendene frie slik at man kan ta vare på de andre barna samtidig som at babyen får den kroppskontakten, nærheten og tryggheten som den trenger :)

      Det er ikke uten grunn at i kulturer der mor er sammen med babyen sin hele tiden så høres knapt nok barnegråt.

      Klem Nina.

      • AnneHildeB

        Hei igjen og takk for svar! :-)

        Vi er nok ikke så uenige tross alt. . Jeg mener absolutt ikke at babyer (eller større barn) skal forlates gråtende alene over tid. Jeg mener bare at alle råd trenger litt motstand hvis de blir for bastante. . Jeg hørte en mor som fortalte om råd fra helsestasjonen at «nå råder vi ikke mødre til å la barna sine gråte lenger».

        Det er et uoppnåelig ideal som man bare blir frustrert og ulykkelig over ikke å få til. .

        Mange mødre strekker seg milevis og lengre for å gjøre alt det beste for barna sine (gudskjelov) men noen ganger mener jeg de trenger å få ligge litt «i fred».

        Den magefølelsen kan man også kjenne igjen.

        Men helt riktig som du skriver; i bærekulturer finnes verken skriking eller kolikk!! (eller barnehager eller likestilling… :-)

        • mariannen

          Hvor har dere det fra at det ikke finnes kolikk i alle kulturer? Gutten min har hatt kolikk i månedsvis (bare tull at det kalles 3-månederskolikk, spør du meg), og han har blitt båret og vi har samsovet og jeg har egentlig hatt han klistret på kroppen konstant siden han ble født. Bæring «kurerer» dessverre ikke kolikk. Jeg skulle virkelig ønske at det gjorde det, men det gjør det ikke. Jeg har selvsagt prøvd alt mulig annet også (kiropraktor, osteopat, homeopati, melkefri og glutenfri diett (i 6 uker så morsmelken garantert ikke skulle inneholde mekleproteiner og gluten), ammete/te med fennikel, camillete til barnet, minifomdråper til barnet, massasje, sykle med beina, gi morsmelken på flaske… og sikkert noe jeg glemmer å nevne i farten). Men han har hatt vondt uansett hva vi har prøvd, og han har strammet den lille kroppen sin og nærmest stått i bue i bæresjalet noen ganger. Jeg er glad i å bære han og ha han inntil meg, ikke misforstå, men kolikk kureres ikke på den måten heller. Så legen som sier at tarmen må modnes har kanskje rett. Eller kanskje de som tror at slike babyer er hypersensitive. Men ikke fortell meg at gutten min har hatt så vondt fordi jeg ikke har gjort en god nok jobb som mor.

  • Fride8

    Så flott det du skriver. Mor har et helt spesielt morsinstinkt som er umulig å forklare. Det er rart, men som mor vet man som oftest hva barnet trenger. Og helt enig, som jeg har sagt før. Barn trenger gode fedre men ikke i stedet for mor.

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei.

      Ja, det er akkurat som om babyens behov blir ditt behov. Når min lille skatt er sulten så er det akkurat som om jeg kjenner det selv. Det er ikke slik at magen min rumler, men jeg bare vet, uten å kunne vite, at det er sult som plager ham. Eller tørste, eller at han er for varm, eller trenger kos osv.

      Hilsen Nina.

  • http://www.facebook.com/cecilie.ekmansunde Cecilie Ekman-Sunde

    Morsinstinkt er ikke å tulle med. To leger mente at min da lille gutt på 9 mnd bare hadde omgangsyke, men som mor var jeg ikke enig i dette. Men å være uenig med en lege er ikke lett. De ville ikke undersøke han mer, bare gi en paracet og så går det over. Det han hadde var invaginert tarm, dvs tarmene vrengte seg inn i hverandre. Dette kan føre til hjerneskade og evt død hvis det ikke blir behandlet. Da gutten spydde avføring og bæsjet blod var det bare å ringe AMK. Min lille gutt klarte seg fint fordi legene på sykehuset skjønte med en gang hva det var og kastet seg rundt med operasjoner. I ettertid har legene som avviste oss fått refs av fylkeslegen. Ingen andre rundt oss, bortsett fra min mamma (men så er jo hun min mamma), hadde noen følelse av at han var så syk. Morinstinkt redder liv!!

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Cecilie.

      Tusen takk for at du deler historien din! Uff, jeg sitter med gåsehud etter å ha lest det du skriver. Nei, morsinstinktet er ingen spøk!

      Så flott at du er en mamma som tør å stole på deg selv og som er modig nok til å si imot en faglig autoritet. Jeg kunne ønske at alle mammaer var som deg – som stod på for babyen sin uansett hva andre måtte mene! Det reddet mest sansynligvis livet til gutten din.

      Det var godt å lese at alt gikk bra med din lille skatt! Jeg håper at han er helt frisk i dag og at han ikke har noen plager med magen og tarmen sin!

      Hilsen Nina.

  • Pingback: Hva er magefølelse? : Hjem og familie