Det er krevende å bli foreldre, og kanskje ekstra krevende for mor den første tiden. Noen føler behov for å reise vekk og få litt alenetid eller tid sammen med kjæresten. Andre føler seg presset fra omgivelsene til å reise fra babyen sin. Det mangler ikke på velmenende råd som «du fortjener tid for deg selv» eller sårede spørsmål som «stoler du ikke på svigermoren din? Hun som er så flink og som gjerne sitter barnevakt en helg.» Andre får høre at de er en «hønemor» om de takker nei til et weekend opphold med venner. Men hva med babyen? Hvordan takler den egentlig at mamma eller primær-omsorgsperson reiser bort?

 

For en baby er «her og nå» det samme som «for alltid»

Mange mødre kommer til meg og forteller at de har fått tilbud om å reise vekk en weekend (ofte i forbindelse med hyttetur, utdrikkningslag og bryllup) og at dette er fristende, men at de føler at det er for tidlig å være borte så lenge fra babyen. De sier at de har fått høre at «babyen klarer seg fint uten deg» og at «far har ikke vondt av å få brynet seg litt». Mange mødre føler seg derfor presset til å reise, selv om det egentlig føles feil. Det er også noen fedre som forteller at de ønsker å vite mer om dette temaet fordi at de opplever at babyen foretrekker mor, særlig den første tiden. Noen lurer på om de gjør noe galt, men de fleste fedre sier av seg selv at «dette er naturlig og handler om biologi». Hvis du er en far som opplever og lurer på dette skal du vite at det ikke skyldes at du gjør noe som helst galt! Babyen elsker deg og trenger deg, og ja, dette handler om biologi. Foreldre spør meg om råd, siden jeg er fagperson og mor, så derfor tenkte jeg å skriver et innlegg om det her på bloggen.

Til deg som mor; mitt råd er at du skal lytte til morsinstinktet ditt! Hvis det føles for tidlig å reise fra babyen så er det nok det. Stol på deg selv!

Far og babyen har godt av å være mye sammen, også alene, det er jeg helt enig i, men det er ikke problemfritt for en baby at mamma er lenge borte selv om babyen har verdens beste pappa eller besteforeldre, og rikelig med morsmelk i fryseren. Babyer er født med en sterk trang til å knytte seg følelsesmessig til den som har hovedansvaret for mat og stell, og vil få følelsesmessige reaksjoner om denne personen blir for lenge borte. Denne personen er som oftest mor siden det er hun som har gått gravid og ammer. Dette handler om overlevelses-strategier som er medfødte hos alle mennesker (og dyr), og om tilknytning. Fra naturens side har denne sterke tilknytningen mellom mor og baby til hensikt å sørge for at babyen overlever. Babyen forstår ikke at andre omsorgspersoner også kan gi den mat gjennom flaske og kan føle uro og utrygghet om det går for lang tid uten mor i nærheten. Det er ikke uvanlig at både mor og baby føler uro, rastløshet og nesten kroppslig ubehag, når de er borte fra hverandre. Dette er kanskje politisk ukorrekt å si i dagens Norge, men en regjerings ideologi kan ikke endre på dette. Det er sånn vi er født, enten vi vil eller ei.

Babyer mangler tidsfølelse og forstår ikke at du bare skal være borte en stund og at du vil komme tilbake. For en baby er «her og nå» det samme som «for alltid». Babyen vil derfor kunne få forestillinger om at du har forlatt det og kan gå inn i en sorgprosess. Reaksjonene er ofte mye kraftigere enn hva den har grunn til, rent fornuftsmessig. Selv et nokså kort fravær fra mor kan få babyen til å føle seg utrygg. Først vil babyen reagere med protest, fortvilelse og gråt. Så kommer en rolig fase som ikke er trygghet, men apati. Babyen har gitt opp håpet og tror at du aldri vil komme tilbake. Den begynner å sørge over å ha mistet deg.

Det er mange som ikke er klar over at babyen tåler dårlig at mor er borte selv om babyen er i trygge hender. En del mødre opplever derfor press fra omgivelsene om å reise fra babyen sin.

 

Hvor lenge kan jeg være borte?

Jeg forstår godt at foreldre, og kanskje særlig en ammende mor, kan trenge litt tid for seg selv. Det skal hun selvfølgelig ta uten dårlig samvittighet! Men må denne alenetiden vare over mange timer av gangen det første året? Spesialist i barne- og ungdoms psykologi, Elisabeth Gerhardsen, skriver i sin bok «Gode knep for småbarnsforeldre» at man ikke skal være borte flere timer enn babyen er måneder gammelt, særlig det første året og gjerne lenger. Altså; er babyen din 5 måneder gammel kan du være borte i 5 timer. Det kan selvfølgelig oppstå situasjoner som gjør at man som mor må være borte lenger og da er rådene at man skal prøve å ikke være borte lenger enn dobbelt så mange timer som babyen er måneder gammelt.

 

Reaksjoner hos babyen

Hvis du må være borte lenger enn hva babyen din er gammel nok til å tåle, må du regne med reaksjoner. Sutring og klenging de første dagene etter gjensyn er helt normalt. Ofte en ukes tid. Dette fordi at babyen føler seg utrygg fordi den er redd for at du skal forlate den igjen. Du må også regne med at barnet vil avvise deg og /eller bytte på å avvise deg, være sint på deg og å klenge på deg. Babyen har ikke tidsperspektiv og vil nå de nærmeste dagene være ekstra redd for å miste deg hvis du blir borte for det, enten du bare skal på butikken eller på toalettet. Det kan være lurt å være ekstra forutsigbar nå og ta gjerne med deg babyen din overalt, særlig nå.

 

Alt til sin tid

En helsesøster fortalte meg at en gang hun hadde hatt 1 års kontroll, så hadde moren spurte om det var greit at hun og far reiste bort en uke uten babyen. De skulle til syden og gifte seg. Helsesøsteren trodde ikke sine egne ører og hadde frarådet dette. Moren ble sur og gikk. Helsesøster lurte på om jeg også hadde opplevde dette som fagperson, men det har jeg ikke.

Jeg mener selvfølgelig at foreldre kan nyte alenetid med god samvittighet, for det er viktig at man pleier parforholdet sitt, men klarer man å vente med de lange turene til babyen er litt eldre, vil det være det beste for babyen. Hvis dere må reise bort begge to, er det avgjørende hvem det er som sitter babyvakt. Hvis det er besteforeldre eller andre som kjenner babyen og dens rutiner og behov, er det selvfølgelig hyggelig for den lille, men helst ikke for lenge av gangen.

Man skal heller ikke glemme, og respektere, at det er mange mødre som ikke har dette velmenende behovet for «tid for seg selv» den første tiden. Jeg kjenner mange og er en av dem selv.

Jeg har selv fått dette velmenende rådet om at jeg må takke ja til en langweekend med venner fordi jeg «fortjener tid for meg selv» og jeg må ærlig innrømme at det provoserte meg. Det provoserte meg fordi det sier noe om det manglende fokuset på babyen. Rådet handler om de voksnes behov og ikke om babyens behov. Jeg har selv valgt å få barn og må dermed også ta ansvar og gjøre det som er det beste for barnet – selv om det kanskje ikke alltid skulle passe meg og mine ønsker.

 

Kilder:

Boken «Gode knep for småbarnsforeldre» skrevet av spesialist i barne- og ungdoms psykologi, Elisabeth Gerhardsen.

 

Hilsen Nina :)

 

 

Hva er dine erfaringer med «velmenende råd» om at du skal reise fra babyen din? Har du opplevde dette, og hvordan taklet du det?

 

 

 

 

 

Opplever dere utfordringer i småbarnstiden? Da kan det være godt å få litt hjelp. Det er ofte bare små endringer som skal til. Lykkeligbarndom er en råd- og veiledningstjeneste, vi tilbyr rådgivning særlig knyttet til søvn, gråt, relasjoner, amming og barnehagestart. Be om et uforpliktende tilbud ved å trykke her, eller les mer om tjenestene.

Stikkord: , , , , ,

  • Tinin80

    Jeg fikk klump i magen og begynte nesten å grine for hver setning av dette innlegget. Det er så godt å høre en fagperson si dette. Jeg har kjent denne følelsen så mange ganger på kroppen. Venner som mener jeg bør unne meg tid for meg selv. Jeg ønsker ikke tid for meg selv! Jeg ønsker å være sammen med mini. Jeg får klump i magen når temaet kommer opp. Min Mini er snart 2 nå, men jeg har ikke klart å reise lenge bort fra han enda. Jeg har enda ikke hatt den følelsen som mange har, de gleder seg til endelig å få litt tid for seg selv. «Å så deilig det skal bli å reise bort og ha barnefri» er en vanlig følelse. Jeg forstår at noen kan føle det, men jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i den følelsen. Godt at slike synspunkter kommer frem!

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei.

      Tusen takk for hyggelig og personlig svar!

      Jeg tror at de fleste mødre har det som deg, men det er liksom ikke helt «lov» til å si det høyt har jeg på følelsen av. Man skal være så frigjort og likestilt. I andre land er det du beskriver en uskreven sannhet og mødrene tar med seg babyen sin hvis de må reise bort. Alle må finne ut av hvordan de vil gjøre det, men for min del så velger jeg å ikke reise fra babyen min!

      Mange vet ikke at babyen takler dårlig at mamma reiser bort. Kanskje er de mødrene du beskriver en av dem?

      Hilsen Nina :)

  • Kristine Hardeberg

    Jeg har selv ikke taklet å være borte fra babyene mine. Har minner om to konkrete ganger hvor jeg har blitt overtalt til å gå på butikken e.l. mens en velmenende person passet babyen som bare var noen uker ganger.  Det var fælt, og jeg gråt nesten hele veien og kunne ikke komme meg fort nok hjem. 
    «Strikken» tøyes gradvis for min del, og når jeg har sluttet å amme, og barnet er noen år gammel, er det lettere å være borte en stund, nesten som om det er kroppen min (og barnets) som forteller at «nå går det bedre, mamma». 
    Men, jeg har fått høre det, ja, at det er ekstremt, nærmest nevrotisk, at jeg ikke liker å være borte fra babyene mine….
    Jeg mener som deg at man skal lytte til den indre stemmen/morsinstinktet og slett ikke la seg presse til å dra fra babyen sin før man er klar for det. 

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Kristine.

      Takk for svar, jeg er så enig med deg!

      Jeg tror at mor og barn er «ett» den første tiden og at mor får «vondt» i kroppen av å være borte fra babyen sin fordi at morsinstinktet forteller deg at babyen din ikke er klar for at du er borte fra det enda. Etter hvert som babyen takler ditt fravær bedre og bedre, så vil du som mamma også kjenne mindre til denne «vondt i kroppen» følelsen. Jeg har det også akkurat slik du beskriver. Er jeg borte fra babyen min i noen timer så føler jeg meg trist og tom, det er liksom noe som mangler. Nå som han har blitt litt eldre så klarer jeg å være borte litt lenger. Vi er den «trygge basen» som det så fint heter i spedbarnspsykologien. Jeg er veldig glad i Bowlby og Smith.

      Jeg har ikke vært lenge borte fra min sønn, og han er 14 måneder gammel. Hvis jeg skal reise bort, være seg hyttetur eller bryllup, så tar jeg ham med meg. Passer det ikke å ha med barn så blir jeg hjemme :)

      Stol på deg selv og ikke bry deg om negative kommentarer! Kanskje er de mødrene som kritisere deg misunnelige på ditt gode forhold til barnet ditt?

      God sommer!

      Hilsen Nina.

  • FruJacobsen

    Jeg har fortsatt ikke vært vekke fra ungene om natten, annet enn fra Storebror når jeg fikk Lillesøster og måtte være på sykehuset i 2 dager :) Men jeg og mannen er på restaurant besøk sånn innnimellom og da sitter svigers  barnevakt hjemme hos oss så de har luktene og lekene sine :) 

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Fru Jacobsen.

      Det høres fornuftig ut, spør du meg! Barn har veldig godt av gode relasjoner til andre voksne, og kanskje særlig besteforeldre :)

      Kos dere på middag :)

      Hilsen Nina.

  • http://www.facebook.com/ylvavly Ylva-Christine Marvold

    Hei! :)
    fikk tips om bloggen din på Termingruppa mi på Facebook, og har nå lest gjennom bloggen din fra start til slutt(ble nokk avhengig med en gang)
    Jeg vil bare si at du er kjempeflink til å sette ord på ting, og jeg forstår alt du skriver, uten spørsmål.
    Når det kommer til det å være borte fra barnet sitt så er jeg helt enig med deg! Har vært til frisøren en gang, og noen ganger på butikken etter sengetid;) Her om dagen var første gang jeg vart borte i mange timer uten å ha mulighet til å komme hjem på flekken(var da borte fra 11-18) Han har sovet over til min svigermor 2ganger, men vi leier leilighet av henne, så det er bare i etagen over, mer enn det makter jeg ikke enda! Han ble 5mnd på lørdag, og jeg går hele tiden å tenker at det hadde vært syyykt godt med noen dager for seg selv, men likevell, så blir det med tanken, klarer ikke å dra fra babyen min enda jeg nei! :) Og selvfølgelig fortjener man litt alenetid, men ikke nødvendigvis så lenge! :)

    Takk for mange opplysende innlegg, og jeg ser frem til å følge bloggen din fremover!

    Ylva-Christine

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Ylva-Christine.

      Så hyggelig å høre at bloggen blir anbefalt! Den er ganske ny så jeg er fremdeles i «startfasen» sånn følelsesmessig :) Og takk for hyggelige ord, det setter jeg stor pris på! :)

      Jeg hadde det akkurat som deg. Tanken om litt fri og mer søvn var fristende, men jeg «klarte» aldri å gjennomføre det! Det føltes liksom ikke riktig! I dag er prinsen min 14 måneder og jeg har enda ikke vært lenge borte fra ham. Vi er «en person» han og jeg, og jeg føler meg «naken» når han ikke er der. 

      Jeg er hjemme med ham, men i dag var jeg med en tidligere klient på et møte hos barnevernet og var borte fra ham en halv dag (det var en jente som jeg var saksbehandler for tidligere). Gutten min var sammen med faren sin og hadde det helt topp. Jeg kunne ikke komme meg fort nok hjem og susset ham halvt i hjel når jeg kom inn døren :)

      Man skal ikke spøke med morskjærlighet <3

      Flott at du vil følge bloggen – det inspirerer meg til å fortsette!

      Hilsen Nina.

  • linda

    Jeg fikk mine første tre barn veldig tett (tre på tre år) og første gangen jeg var borte fra dem ver den yngste ca 14 måneder. De var trygt hos mormor og morfar i to døgn, men jeg husker at da jeg kjørte for å hente dem lengtet jeg veldig. Ti år (og tre barn) senere gjorde vi samme tur . Da var sjettemann litt over et år, og da hadde jeg ikke hjemlengsel i det hele tatt. Da hadde jeg vært alene med ungene i litt over 10 uker og var passelig sliten. Jeg tror behovet for «egentid» endrer seg etter omstendighetene. I fjor høst hadde mannen min og jeg en hel uke uten barn for første gang på over 15 år, og det var veldig deilig. Men å være borte fra babyer er noe helt annet. Det betyr jo ikke at man må være innestengt i huset. det er oftest ganske greit å ha med babyer rundt omkring hvis man har vennet dem til å sove i vognen sin.

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Linda.

      Takk for svar! Ja, det er noe helt annet å være borte fra større barn som skjønner at du som mamma kommer tilbake enn små babyer som blir redde for at de er forlatt!

      Alle foreldre må finne ut av hva som passer best for seg og sin familie, og slike ting er ofte komplekse fordi det er mange hensyn som må tas. Særlig når man har seks barn. Barnet er jo ikke tjent med å ha en oversliten mamma som bare er sur og irritert. Som med alt annet i livet så må man finne den rette balansen. Ikke for mye og ikke for lite :)

      Hilsen Nina.

  • http://www.facebook.com/people/Erik-Pål/545467546 Erik Pål

    Tolker bare overskriften og sier NEI, det gjør du ikke. Barnet trenger deg hele tiden. Gjør det du MÅ gjøre FØR du får barn? Vent med resten til barnet blir selvstendig.

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei Erik Pål.

      Takk for svar – igjen, jeg er såå enig med deg!

      Hilsen Nina.