Man leser ofte om søvnproblemer hos barn. Som firebarnsmor, ammehjelper og foredragsholder på foreldreforberedende kurs er dette et tema som interesserer meg, men det frustrerer meg at det stadig hevdes at spedbarn har et søvnproblem når de ikke kan sovne alene. Dette er en gedigen misforståelse som i stor grad stammer fra 1950-tallet, hvor man ble oppfordret til å la babyer gråte til de sovnet.

 

Ferber-metoden

Noen «Søvneksperter» sier at barn fra ca. 6 mnd. bør sovne i egen seng, og at man ikke skal ta dem opp og trøste hvis de gråter, men kun vise seg i døren med stadig lengre mellomrom. Dette er kjent som Ferber-metoden, og det går i korte trekk på å la barnet skrike seg i søvn. Foreldre blir oppfordret til å holde ut, være sterke, for det er til barnets og deres eget beste. Ferber-metoden burde forlengst være avvist som noe skummelt og fundamentalt feil. Å fortelle nybakte foreldre at de skal sitte med hendene i fanget mens barnet gråter alene på soverommet, det er for meg ubegripelig.

 

Misvisende informasjon

Begrepet søvnproblem blir etter min mening brukt riv ruskende galt. Det er ikke et problem når babyen på 6 månder ikke kan sovne alene. Heller ikke når hun trenger melk eller trøst om natten. Det er helt normalt! For et spedbarn er det naturlig å sove nært mamma eller pappa, og det er nødvendig å få melk om natten i mange måneder. Det gjør meg derfor opprørt at det stadig publiseres artikler som forteller foreldre at babyen deres har et søvnproblem, når det ikke er tilfelle. Man problematiserer det normale, og sprer unødvendig stress og frustrasjon.

 

Urealistiske forventninger

Nybakte foreldre har ofte urealistiske forventinger og begrep om hva det vil si å ha en baby. Det er ikke et hobbyprosjekt eller et kjæledyr man har fått i hus, men et barn, et helt nytt menneske med sine egne, helt spesielle behov, og foreldrene har ansvaret for å gi barnet omsorg, særlig i form av nærhet og trygghet, som er noe av det aller viktigste for den lille. For å sitere jordmor Rachel Myr: «Man blir ikke foreldre for å sove bedre. Nå virker det som at foreldrenes søvn er viktigere enn at barn føler seg trygge og elsket.»

 

Babyen resignerer

Og, de som smilende kan bekrefte at disse «gråte-kurene» virker, de ser saken kun fra den ene siden. De registrerer at barnet, etter noen dager (eller uker…) ikke lenger gråter om kvelden, men er blikk stille hele kvelden og natten. Ja, hvorfor slutter de som regel å gråte? Rett og slett fordi de gir opp. Fordi de forstår, uten å kunne forstå, at det ikke nytter å påkalle hjelp. De resignerer.

 

Hemmer hjernens utvikling

Og her ligger det som britiske forskere beskriver som farlig. En omfattende studie fra 2004, av nevrolog Dr. DeBellis og 7 kolleger, kan fortelle om hvordan store mengder kortisol skylles gjennom hjernen når barnet gråter lenge uten trøst. Dette hemmer utviklingen av deler av barnets hjerne. DeBellis kaller det rett og slett en hjerneskade som går på større tilbøyelighet til aggresjon, angst og depresjon i voksen alder. Margot Sunderland skriver boken The Science of Parenting at hjernen formes i de første månedene, og at trøst og omsorg er essensielt. Sue Gerhardt skriver i boken Why Love Matters at følelsesmessige erfaringer i tidlig barndom har en målbar effekt på hvordan vi utvikler oss som mennesker. Begge disse psykologene har arbeidet i mange år med resultatene fra den britiske hjerneforskningen.

 

Kommunikasjon

De færreste ville latt kjæresten sin eller en god venn bare ligge og gråte. Man ville gjort hva man kunne for å finne ut hva som var galt, eller i hvert fall prøvd å trøste. Det er interessant at så mange ser annerledes på det når det gjelder en baby, for det er sannsynligvis mye, mye verre for denne lille å ligge der å gråte. Som voksen vet man at dette er nå og ikke alltid, og, man har mulighet til å aktivt oppsøke hjelp. Spedbarnet derimot, er 100 % prisgitt oss, og det burde være en selvfølge å reagere lynraskt når hun prøver å fortelle oss noe. Dette er kommunikasjon, noe av det viktigste for mennesker.

Den amerikanske barnelegen William Sears sier: «Et behov som stilles hos et spedbarn, forsvinner. Et behov som ikke stilles, forsvinner aldri helt, men kommer gjerne tilbake som angst, depresjon, aggresjon»

 

Babyen er totalt avhengig av deg

Det lille barnet har ingen mulighet til selv å stå opp, eller sette ord på problemet. Hvis hun blir møtt når hun gråter, lærer hun at når hun har vondt, er redd eller usikker, kommer det trøst og hjelp. «Jeg er ikke alene». Dette går, i følge de engelske forskerene, inn i selve hjernens konstruksjon, barnet lærer seg, ubevisst, at et problem følges av løsning. Hun er mer tilbøyelig til senere å få en «det ordner seg»- holdning til livet. Men, lærer man derimot som spedbarn at det bare er å slutte å gråte, fordi hjelpen ikke kommer, da kan til og med små ting føre til katastrofescenario senere i livet, og man har større sjanse til å bli av typen som blir deprimert eller sint ved minste problem.

Et vanlig argument er at når barnet er mett og bleien tørr, er det ingen grunn til å løfte det opp. Dette er å forenkle noe voldsomt, samt degradere barnet til en maskin.

 

Spedbarns ønsker og behov er en og samme ting

Det er et hav av mulige grunner til at hun gråter. Alt fra kløe, at noe av tøyet kjennes ubehagelig, at hun med ett ble litt tørst, fikk litt luft i magen eller rett og slett er redd og føler seg alene i mørket. Spedbarns ønsker og behov er en og samme ting. De prøver ikke å teste oss som foreldre, de er ikke «utholdende» med skriking for å få foreldre til å gi etter. Og, om mor eller far kommer innom hvert 10. minutt, kunne de like godt latt være å komme inn. Fordi i babyens verden er de minuttene som et døgn, et minutt er som en evighet. Det som ikke sees, er borte. De har ingen mulighet til å se for seg at mamma eller pappa noensinne kommer tilbake. Babyer er ikke apekatter eller hunder som skal dresseres til å tilpasse seg vår ønskede livsstil, samt bry foreldrene så lite som mulig. De er nye mennesker i en stor og skummel verden, og foreldres oppgave er å lære dem at de ikke er alene, nettopp for at de kan utvikle seg som trygge, selvstendige mennesker.

Kronikk i Dagbladet, 28. februar 2012. Les hele artikkelen i Dagbladet

 

Kristine Grav Hardeberg  er gjesteblogger på lykkeligbarndom.no. Hun er mamma, fotograf, kursholder, og ammehjelper og driver bloggen «Light and Shadow».

Opplever dere utfordringer i småbarnstiden? Da kan det være godt å få litt hjelp. Det er ofte bare små endringer som skal til. Lykkeligbarndom er en råd- og veiledningstjeneste, vi tilbyr rådgivning særlig knyttet til søvn, gråt, relasjoner, amming og barnehagestart. Be om et uforpliktende tilbud ved å trykke her, eller les mer om tjenestene.

Stikkord: , , , , , ,

  • http://www.divamamma.com/ Divamamma.com

    Fantastisk artikkel, og jeg er helt enig ! 

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei.

      Tusen takk for tilbakemelding :)

      Hilsen Nina.

  • Pingback: Lykkelig Barndom | absolutt hjemme

  • http://twitter.com/Strindberg77 Strindberg77

    Men…jeg vil tro at man lærer å høre forskjell på «manipulerende sutring» og faktisk gråt etter hvert…? Og selvsagt skal man ignorere barn som er redde, har vondt etc- men jeg har et tydelig inntrykk at mange barn også på et tidspunkt lærer å manipulere sine foreldre med å sutre litt (eller mye) Slike programmer som «Supernanny» understøtter vel bare det….sant? Antar du egentlig mener å skille litt på dette Nina – eller mener du all lyd er til for at mor/far skal slippe alt og komme løpende?

    • http://lykkeligbarndom.no/ Nina Stanghov Ulstein

      Hei.

      Takk for tilbakemelding.

      Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal løpe så fort babyen lager en lyd. Mange babyer har behov for, og liker, å ligge alene i sengen sin og sutre litt før det sovner – og det skal det selvfølgelig få lov til! Det jeg er motstander av er at man ignorerer babyens gråt kun fordi at klokken har passert en viss tid på døgnet! Da handler det plutselig om de voksnes behov og ikke om babyens behov. Mange babyer trenger hjelp og støtte til å klare å sovne, og det mener jeg at man skal hjelpe til med på lik linje som man hjelper babyen og barnet med ting senere i livet. Eks. pottetrening, lære seg å spise selv, lese og skrive osv. Sengen og søvn skal assosieres med noe trygt og godt.

      Babyens gråt er babyens språk og det skal man ta på alvor!

      Det er selvfølgelig stor forskjell på gråt og jeg tror at foreldre etter hvert vil lære seg å høre forskjell på gråten. Jeg tror at samspill mellom foreldre og babyen er nøkkelen – ikke gitte skjemaer som skal gjelde for alle. Jeg har tro på individuelle tilrettelegginger siden alle babyer og alle familier er forskjellige. Det finnes ikke èn fasit!

      Supernanny er jeg ingen tilhenger av! Der driver man med en adferdsterapeutisk metode. Man ser ikke på årsaken til problemene, men kun på selve problemet. Altså; man hører at babyen gråter, og at den ikke «vil» sove, også gjør man noe med det – man utsetter babyen for en skrikekur. MEN man glemmer å se på årsaken til at babyen gråter og årsaken til at den ikke «vil» sove…

      Hva angår manipulering så er jeg ikke helt enig med deg. Man må ha nådd en viss kognitiv utvikling for å skjønne hvordan man manipulerer. Det har ikke en baby gjort. Mange foreldre mistolker babyen sin når den smiler når man kommer inn på soverommet. Babyen slutter ikke å gråte når man kommer inn på rommet fordi at den har «lurt» deg, men rett og slett fordi at den blir glad for at du responderte på dens gråt og rop. Hvordan ville du ha reagert om du lå og ropte på noen som endelig kom? Ville du ha fortsatt med å rope eller ville du blitt glad og lettet over at personen endelig kom og derfor sluttet å rope?? Jeg ville gjort det siste :)

      Hilsen Nina.

  • Pingback: Gråtekurer ~ Hanna i Drømmeland

  • Pingback: Har babyen min søvnproblemer? | Lykkeligbarndom.no